President Morten Berntzen ønsket velkommen til gamle og nye medlemmer – dette er det første møtet for Morten som President og første møtet etter innmeldingene fra Raukvin Rotaryklubb som har tatt opphør. Det er det første møtet i en høstsesjon som blir preget av covid-19 situasjonen.
Det er ennå ikke utgitt klare regler fra Rotary sentralt, men klubben vil ha antibac ved inngangene, alle vil sitte og holde 1 meter avstand til hverandre, og alle deltagere på møtene, medlemmer og gjester, registreres.
Morten orienterte at Rotary prøver å overbevise NRK og deres beslutningstaker om å få TV aksjonen for 2021 for vårt bidrag for å utrydde Polio. Bill & Melinda Gates Foundation vil doble det som samles inn og derfor bør dette være interessant.
Steinar ga en gjennomgang av foreløpig program for høsten 2020. Vi planlegger å gjennomføre møter på mandager som vanlig, men med strenge smittevernregler. Det er igjen veldig interessante foredrag på planen.
Det er spesielt at Raukvin RK nå er opphørt, men det er viktig å ivareta historien. Derfor kan det være aktuelt å bruke de gamle rullene med Rotary flagg fra Raukvin under møtene, selv om de må fjernes etter hvert møte.
De nye medlemmene i klubben innpasses i de forskjellige komiteene slik at det blir et integrert lag med alle medlemmene i den nå større Røyken Rotaryklubb.
Raukvin Rotaryklubb lever videre i Røyken Rotaryklubb
Det er med blandede følelser vi i Røyken Rotaryklubb konstaterer at mange av medlemmene i Raukvin Rotaryklubb melder overgang til Røyken RK, for helst skulle jo Raukvin RK fortsette å eksistere fremover. Men vi gleder oss over å lære nye medlemmer å kjenne.
President Morten Berntzen hilser spesielt nye medlemmer fra Raukvin velkommen:
«Etter et langt COVID-19 opphold etterfulgt av sommerferie gleder jeg meg til å starte opp igjen mandag 17. august. Det er hyggelig å kunne ønske alle velkommen igjen, særlig til våre nye medlemmer fra tidligere Raukvin Rotaryklubb. Vi setter stor pris på at så mange av dere fra tidligere Raukvin valgte å bli med hos oss! Det er berikende med nye medlemmer som bringer med seg sine erfaringer. Jeg gleder meg også til at vi skal videreføre noen av de fine aktivitetene som Raukvin tidligere har stått for!
13. juni var det 100 år siden Albert Einstein kom til Norge.
Einsteins generelle relativitetsteori var blitt bekreftet bare et halvt år tidligere. Han var plutselig blitt stjernen på vitenskapshimmelen. Likevel tok han turen til Norge for å holde en serie med foredrag sommeren 1920. Og for å bli med på cruise i Oslofjorden.
Piknik på Langodden. Heinrich Goldschmidt (t.v.) og Einstein står, Studentersamfundets Ole Colbjørnsen og Jørgen Vogt sitter sammen med Einsteins stedatter Ilse. Foto: Halvor Rosendahl/MUV
Det var (nemlig) Studentersamfundet som inviterte verdensstjernen. Freidig troppet representanter derfra opp på døra hans i Berlin og spurte om Einstein kunne tenke seg å komme til Norge.
«Træk av relativitetsteorien»
Klokka ti over ett søndag 13. juni 1920 ankom Einstein med tog til Østbanen i Kristiania, som Oslo het den gangen.
I løpet av de neste dagene holdt han tre foredrag i Universitetets aula: «Det nye verdensbillede», «Tid og rum» og «Træk av relativitetsteorien». De ble holdt på tysk, men det var ikke noe stort problem på denne tiden.
For å finansiere reise og opphold tok Studentersamfundet inngangspenger som varierte fra to til fem kroner.
Piknik med Einstein
Da pliktene var unnagjort, ble det holdt fest til ære for Einstein. Her fikk han også vite at han var valgt til æresmedlem av Studentersamfundet.
Dagen derpå, søndag 20. juni, ble det tur på fjorden med «Steinbiten», geologenes eget forskningsskip. Selskapet gikk i land og nøt en piknik på Langodden ved Snarøya.
Albert Einstein på båttur i Oslofjorden. Foto: Halvor Rosendahl/MUV
To dager senere forlot Albert Einstein Kristiania med dampbåten «M.G. Melchior» for å seile til København.
Ville tilby Einstein professorat
Etter norgesbesøket var det flere som tok til orde for å tilby Einstein en stilling ved universitetet.
7. juni er offisiell flaggdag, og det er unionsoppløsningen med Sverige i 1905 vi flagger for. Men det er et par andre viktige hendelser som skjedde akkurat på den 7. juni, hhv. 1940 og 1945. – Dette 3-minutt skal handle om alle tre«7. juni’er».
7. juni 1905: Unionsoppløsningen med Sverige
«Det var striden om et eget norsk konsulatvesen som til slutt førte til en oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige. Det faktum at Norge ikke hadde egne utenriksstasjoner, men var underlagt Sverige i utenrikspolitiske spørsmål, var et tydelig tegn på Norges underlegenhet i unionen. Med gryende nasjonal bevissthet ble konsulatvesenet en norsk kampsak. Stortinget hadde vedtatt opprettelse av et eget konsulatvesen, men Kong Oscar II nektet å sanksjonere – noe som endte med at den norske Regjeringen gikk av. Da Kongen ikke maktet å utnevne en ny regjering, var unionen mellom Norge og Sverige i realiteten brutt. 7. juni 1905 vedtok Stortinget å oppløse unionen.» Kilde
Her er teksten der statsminister Christian Michelsen med sin regjering «kuppet» Norge fra Sverige:
«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstituionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighet i overenstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende lov – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» Kilde
«Jussen bak vedtaket har (allikevel) aldri virket særlig overbevisende, hverken på jurister eller andre. Det gjorde det ikke i samtiden, og det gjør den fortsatt ikke i dag.» Kilde
Sverige stilte noen betingelser, bl.a. en folkeavstemning i Norge for å se om folket var enige med Stortingets vedtak. I august 1905 gikk folket til urnene. Det var bare menn som kunne stemme, men med 368 208 «ja» til unionsoppløsningen, og 184 «nei», var saken klar. Kvinnene sa også sitt, 244 765 kvinner skrev seg opp på lister for å støtte unionsoppløsningen. Kilde.
7. juni 1940: Kongen, Kronprinsen og Regjeringen forlater Norge
«Senkingen av Blücher stanset midlertidig den tyske framrykkingen mot Oslo, 9. april 1940. Dermed fikk Kongefamilien, Regjeringen og store deler av Stortinget tiden de trengte til å komme seg i sikkerhet.»
Ferden gikk via Nybergsund, der Kongens første «nei» fant sted: Han ville heller abdisere enn å utnevne Quisling til statsminister, som den tyske sendemann Curt Bräuer forlangte (med hilsen fra Reichkansler Adolf Hitler).
«Regjeringen sluttet seg til Kongens nei og opprettholdt motstandslinjen.»
«Kong Haakon og Kronprins Olav reiste veidere nordover sammen med Norges lovlige regjering. Fra 2. mai til 7. juni hadde de tilhold i Trangenhytta i Balsfjord, for å hindre at Tromsø eller andre større steder skulle bombes.
«7. juni (1940) dro de fra Norge med den engelske krysseren Devonshire. En norsk eksilregjering ble etablert i London. Det var viktig å opprettholde en konstitusjonell makt på ikke-okkupert territorium. Herfra ledet og koordinerte eksilregjeringen norsk motstand de neste fem årene.»
«I Norge forsøkte den tyske okkupasjonsmakten under ledelse av Rikskommisær Josef Terboven å etablere et Riksråd. Dette skulle velges av Stortinget og være et samarbeidsorgan for okkupantene. Ordningen forutsatte imidlertid at Kongen abdiserte. I sin tale 8. juli 1940 redegjorde Kong Haakon for hva han så som sin plikt som Norges Konge, og nok en gang svarte Kongen «nei».»
«25. september brøt forsøkene på å etablere et riksråd endelig sammen. Terboven erklærte Konge og Regjering for avsatt og forbød alle andre politiske partier enn Nasjonal samling. All virksomhet til fordel for Kongehuset var nå forbudt. Kong Haakon og eksilregjeringen svarte at de ville fortsette kampen til Norge var fritt.» Kilde
7. juni 1945: «Den største og skjønneste dag i det frie Norges historie»
«Alle som kan er på bena, fra nær og fjern. Hundretusener. Småfolk og storfolk. Regndråper har dusjet dem alle gjennom en våt morgen og formiddag, men det gjør ikke noe. For det er 7. juni 1945, og Hans Majestet kong Haakon VII setter sin fot på norsk jord for første gang etter at han og den norske regjering ble tvunget i utlendighet fem år tidligere. Samtidig bryter solen gjennom skydekket.»
Hovedstaden har riktignok allerede vært i et vedvarende gledesbrus i en måned siden meldingen kom om den tyske okkupasjonsmakts kapitulasjon 8. mai og, ikke minst, ved kronprins Olavs ankomst 13. mai. Men nå inntrer selve høydepunktet. Folkekongen er tilbake. Freden er virkelig her. Tanken på hverdager som kommer og en nødvendig gjenreisning av landet må vente litt til. «Den største og skjønneste dag i det frie Norges historie», proklamerer Aftenposten over hele sin førsteside.
«Det er en nyskurt og renvasket by som feirer kongens hjemkomst dagen til ende. Oslo-lottene har bokstavelig talt skrubbet tyskernes og nazistenes etterlatenskaper ut av deres tidligere kvarterer. I åpen bil kjører kongen fra Rådhusplassen til Slottet forbi de nesten vanvittig jublende menneskemengdene; forbi grupper fra hjemmefront, lærerfront, universitetsfront og prestefront. De sistnevnte ikledd sine embedsdrakter og høye, høytidelige flosshatter. Det er avsatt plass til skolebarn og russ og håndverkernes laug; det er bygget en egen tribune for gamle og syke. Kortesjen ender opp på Slottsplassen, hvor det er reist to æressøyler. Om ettermiddagen marsjerer et imponerende folketog gjennom de flaggsmykkede hovedgatene, og det største festarrangement i Oslo til nå avsluttes med et enormt fyrverkeri.»
Selv om det var møtefri mandag 1. juni, serveres allikevel et 3-minutt som følger:
Her kommer fortsettelsen fra forrige 3-minutt – om den dramatiske hendelsen da tyske Pinguin med list kapret en stor del av den norske hvalfangerflåten.
For å rekapitulere:
Klokken 0045, 14. januar 1941 hadde tysk kapermannskap med våpen i hånd og med trusler om represalier overtatt kommandoen på hvalkokeriet Ole Wegger og kokeriet/transportskipet Solglimt. Fire hvalbåter ble kapret i samme slengen, men hvalbåten Pol VII hadde klart å lure seg unna i en beleilig snøbyge, og dro med full speed vestover for å advare Thorshammer og dens hvalbåter.
Dramaet fortsetter
Dramaet fortsetter slik, godt fortalt i boken Nortraships flåte, Bind I:
«Skipper Kjeldstrøm på hvalbåten Globe VIII, som lå lenger borte, la med en viss undring merke til et ukjent handelsfartøy plutselig var dukket opp like ved kokeriene. Straks etter hørte han [den kaprede] Ole Wegger kalle gjennom radiotelefonen på Pol VII, Globe VIII og Thorarinn, som befant seg 30 n. mil unna. Med mistankens skjerpede sanser syntes Kjeldstrøm ordren om å komme langs siden av kokeriet ble uttalt med lett tysk aksent. Her forelå det utvilsomt en tysk krigslist, og Kjeldstrøm besluttet seg til å svare med samme mynt. Han (<gjemte seg bak et isfjell>) kalte på Thorarinn, forga at han lå med hval (<hadde fast en blåhval>), men hadde fått en wire i propellen og trengte assistanse. Thorarinn kom til for å assistere, men ble isteden satt inn i den nye situasjonen. De to hvalbåtene besluttet å dra vestover hurtigst mulig for å advare Thorshammer om faren som truet. Pol VII var da allerede for full fart underveis i samme retning. Forgjeves kalte Ole Wegger en lang tid på de unnvekne hvalbåtene.»
Thorshammer ble varslet, avbrøt fangsten umiddelbart, satte kursen for full speed sydover inn i drivisen, la så om kursen mot Syd Georgia (Br.), og ankom den norske fangststasjonen Grytviken 20. januar. Fem av Thorshammer’s sju hvalbåter fulgte med, den ene som manglet kom inn et par timer senere, og den siste etter noen dager. Magistraten på Syd Georgia var allerede varslet av en av hvalbåtene som var sendt fra Thorshammer i forkant for å rapportere om Pinguin-raidet. Nyheten gikk videre til Falklandøyene (Br.)
Flytende kokeri Thorshammer Se skipets fart, noe i konvoi, under krigen HER.
“On Thorshammer (Captain Einar Torp) the news was received in shocked disbelief. All the whale meat she had alongside was dumped, while the rest, which they were working on, was left where it was, and she headed south, while notifying 5 of her 7 catchers that had not yet come in, using a special emergency radio code. The next thing they had to do was see to the lifeboats, which had been swung in and were full of various items, but were now cleaned out, checked and swung out ready for use in case they were needed. All use of private radios was prohibited, only the receiver in the radio room was left on. They were worried about Pelagos which was calling for Solglimt saying she was on her way over for fuel oil, but there was nothing they could do to warn her. Pelagos was located about 100 miles east of Ole Wegger, which in turn was 180 miles east of Thorshammer. If the latter were to warn Pelagos, the enemy ship would not only know they were aware of the raider, but would also be able to plot their position. By then several more of Thorshammers’s catchers had joined up, only 2 were still out. She continued at full speed until the ice prevented her from heading further south, and then set course for South Georgia where they arrived 5 days later, though 3 days before, she had sent one of the catchers ahead, arriving on the morning of the 19th with a written notice to the magistrate to warn of the situation on the herding grounds, and from there the news could be passed on to the Falklands.
Thorshammer arrived Grytviken on Jan. 20. 2 hours later, 1 of the 2 missing catchers arrived, then a couple of days later the last one showed up. The entire Thorshammer expedition had made it, plus 3 of Ole Wegger’s ships.”
Bestefar på Thorarinn
Min bestefar mønstret på som stuert på hvalbåten Star XX den 26.sept. 1939 for nok en hvalfanger-sesong «nede i isen». Lite visste han, og familien, at han da skulle være borte i nesten 6 år. Fra krigsseilerregisteret har jeg sporet opp at han mønstret av Star XX i Halifax, Nova Scotia (Canada) 27. sept. 1940 og gikk rett på som stuert ombord i hvalbåten Thorarinn. Så havnet han opp i Pinguin-dramaet i januar 1941. Etter diverse sesonger med ulike fartøy, finner jeg bestefar den 11. juni 1945 påmønstret Thorshammer i New York, som hjelpemann – en måte å komme seg hjem på.
Thorshammer, som første hjemkommende kokeri etter krigen, med bestefar, ankom Sandefjord 13. juli 1945.
Fire av mine 5 onkler og bestefar kom velberget hjem etter nesten 6 års krigsseilas, etter hvalfangst på Peru-kysten, i konvoier fra USA til England, i konvoier til Murmansk, som «gunner» på handelsskip, i konvoitjeneste på norske marinefartøy, på minesveiper/patruljebåt ved De vestindiske øyer – men de fortalte lite, dvs. omtrent ingenting, om hva de hadde opplevd…. Familien vår mistet to, gravlagt hhv. i New York og på Trinidad.
Sommeren 1939 seilte ca. 2 000 norske skip over 100 brt under norsk flagg. I april 1940 lyktes det tyskerne å få kontroll over mesteparten av de norske handelsskipene som lå i tyske-, danske- og norskokkuperte havner. Dette utgjorde rundt 830.000 brt, men det var mest mindre kystfartøy. Viktigere, i forhold til den kommende krigen, var Norges tankskipsflåte på 272 skip. Da «Norwegian Shipping and Trade Mission», forkortet Nortraship, ble etablert 22. april 1940, ble bruksretten til 806 norske skip over 500 tonn, herav 241 tankskip og 12 hvalkokerier, samlet i én organisasjon. I tillegg kom 81 skip mellom 100 og 500 tonn og 107 hvalbåter.
Det var ca. 30 000 sjøfolk hyret opp gjennom Nortraship. 2 208 norske og 906 utenlandske sjøfolk kom ikke hjem med livet i behold. Mange kom hjem med traumer etter farefull konvoifart over Nord-Atlanteren til Murmansk, med stadig angst for torpedering, eller deltagelse i hendelser som evakueringen fra Dunkerque (mai 1940) og invasjonen i Normandie (1944).
Krigsseilerne ble møtt med liten forståelse, og ble bl.a. avspist økonomisk pga. myndighetense disponering av Nortraship-fondet. Det er først i den senere tid, bl.a. pga. Jon Michelets romanserie, at krigsseilerne har fått den heder de fortjente – og fortjener, men det er ikke mange igjen som kan oppleve det.
Som Røyken-beboer er jeg antagelig noe over middels interessert i pelagisk hvalfangst – en jaktnæring som dog forlengst er historie, iallefall for Norge. Interessen kommer av at min fødeby Sandefjord var hvalfangerbyen fremfor noen, og at i min oppvekst var alle familiens menn, og naboer med, på en eller annen måte tilknyttet hvalfangst. Vedlikehold av hvalflåten sommerstid gjorde det enkelt for skoleungdom å skaffe seg feriejobb, så mange skaffet seg arbeidserfaring på den måten.
Da krigen brøt ut i 1939/1940, var den norske hvalflåten på feltet i Sydishavet – og min bestefar og 6 onkler var med på ulike hvalfangst-fartøy da Nazi-Tyskland okkuperte Norge. Så ble de værende i «uteflåten», og det tok nærmere 6 lange år før de kom hjem til sine.
I en krig er transportskip et krigsmiddel, og ved oppstarten av 2. verdenskrig begynte kampen om den norske handelsflåten. Det gjaldt for partene å sikre seg mest mulig norsk tonnasje, og tyskerne dro på kapringstokt. Hvalkokerier, dvs. skip fulle av hvalolje, var en særdeles attraktiv kombinasjon.
Mitt 3-minutt den 25. mai 2020 handler om dramaet som utspilte seg på fangstfeltet i nærheten av Bouvetøya den 14. januar 1941. De involverte var den tyske hjelpekrysser Pinguin – med kapring av handelsskip som spesiale – og fire flytende kokerier med tilsammen et 20-talls fangstbåter (hvalbåter).
Dramaet endte med at 3 flytende kokerier og 11 fangstbåter ble kapret av tyskerne, og seilte videre med nazi-flagget på hekken. De øvrige kom seg unna, takket være observant og snarrådig sjømannskap.
Kapringen på hvalfeltet ved Bouvetøya 14. januar 1941
Forspillet
Det tyske kaperskipet, hjelpekrysseren Pinguin, avbildet i Det indiske hav.
Kaperskipet, hjelpekrysseren Pinguin, med sjef Kapitän zur See, Ernst Felix Krüger, satte høsten 1940 kursen sydover mot Antarktis etter operasjonene i Det indiske hav. Den 18. desember 1940 tikket det inn melding fra den tyske sjøkrigsledelsen at deler av den norske hvalfangstflåten drev fangst i området rundt Bouvetøya, den isbrebelagte norske øya på ca. 60 gr. syd, litt vest for 0-meridianen.
Flåten besto av fabrikkskipene (hvalkokerier, floating factories) Thorshammer og Ole Wegger begge fra Sandefjord, og Pelagos fra Tønsberg, samt totalt et 20-talls fangstbåter (hvalbåter, whale catchers). Et fjerde kokeri, Solglimt, forlot New York i desember med bunkers og skyts for installasjon på kokeriene, og for å hente hvalolje for returen. – Den 23. desember oppfanget Pinguin radiosamtaler mellom kokeriene og hvalbåtene, og lyttingen gjennom romjulen gjorde at Krüger fikk et godt bilde av situasjonen.
Krüger la Pinguin i posisjon for å skygge Pelagos, fulgte godt med på kommunikasjonen mellom skipene, og la en plan for kapring.
Krüger forsto av kommunikasjonen over radio at Solglimt den 7. januar hadde ankommet Thorshammer, hadde fått overført hvalolje og var på vei mot Ole Wegger i samme ærend. Den 13. januar kl. 0400 lå Solglimt og Ole Wegger fortøyd langskips til hverandre, med flere hval imellom seg som fendere. Krüger holdt Pinguin i posisjon under horisonten i nord sett fra de norske fartøyene og ventet på det beskjedne mørket som inntreffer ved årsskiftet på den sørlige halvkule. Pinguin satte så farten opp og nærmet seg de sammenkoblede skipene. Akkurat da kom en heftig snøbyge og skjulte alt, og fullstendig usett kunne Pinguin komme helt oppunder skipene. Været klarnet opp et kvarter over midnatt, og Pinguin satte lyskasterene rett på skipene og signaliserte med morse: «Do not use wireless and telephone, we send a boat». To barkasser med prisemannskap legger seg ved skutesidene, og «..femten minutter senere entret tyske marineoffiserer med prisemannskap over hvalskrottene og overtok «Ole Wegger», «Solglimt» samt hvalbåtene «Thorlyn» og «Pol IX». Fra besetningens side var det lite som kunne gjøres. Motstand og sabotasje ble truet med døden og represalier mot familier i Sandefjord …» (sitat)
Ole Wegger og Solglimt var plutselig på tyske hender. Klokken var 0045, 14. januar 1941. Fire hvalbåter ble kapret i samme slengen.
Hvalbåten Pol VII hadde nettopp bunkret fra Ole Wegger da Pinguins lyskastere flombelyste skipene, oppfattet situasjonen og manøvrerte seg sakte unna i det stille. En snøbyge kom meget beleilig, og Pol VII kunne sette full fart vestover for å advare Thorshammer.
8. mai 1945 kapitulerte okkupasjonsmakten offisielt i Norge, og 8. mai 2020 feires frigjøringen 75 år senere. Takk og pris for at det gikk bra, for i mai 1945 stod det ca. 350 000 bevæpnede tyske soldater i Norge. Hver niende person i Norge var en tysk soldat!Tyskerne hadde kontroll over et tungt utbygget forsvarsverk – «Festung Norwegen». Om kapitulasjonen og tilbakeføringen til sivilt, norsk styre, skrev Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge i ettertid: «Det som skjedde var på mange måter et mirakel». – Dette «miraklet» er temaet for «3-minutt» mandag 18. mai 2020.
Nordmenn feirer freden etter 2. verdenskrig på Karl Johan 8.mai 1945 Scan-Foto:Arkiv Legg merke til den tyske soldaten!
Kapitulasjon
Det var natt til 7. mai 1945 – kl. 02.41 – at den tyske generalen Alfred Jodl undertegnet en betingelsesløs kapitulasjon i Eisenhowers hovedkvarter i Reims i Nord-Frankrike. Etter Adolf Hitlers selvmord 30. april 1945, het det nye statsoverhodet storadmiral Karl Dönitz som ønsket en rask slutt på krigen.
«Ingen kunne på forhånd si hvordan de 350 000 tyske soldatene i Norge ville reagere. Ville de følge ordren fra Dönitz om å overgi seg eller forsøke å klore seg fast i sin «Festung Norwegen»?
Rikskommisær Joseph Terboven var en av dem som ville kjempe videre, men heldigvis ble han erstattet av en mer «fredelig innstilt» general Franz Böhme som ville få til en «ærefull avmarsj» for sine tropper hjem til Tyskland. Men «ærefull avmarsj» ble det ikke: Tyskerne skulle avvæpnes, interneres i leire og etter hvert transporteres til Tyskland som krigsfanger.
Den allierte militærkommisjonen under ledelse av brigader R. Hilton landet på Fornebu ettermiddagen 8. mai, og samme kveld overrakte Hilton kapitulasjonsdiktatet til general Böhme på Lillehammer. Våpenstillstanden trådte offisielt i kraft fra kl. 24.00 den 8. mai.
Maktovertagelsen
I løpet av krigen var den norske motstanden, «hjemmefronten», bygget opp som en militær organisasjon, godt hjulpet av allierte. Milorgs skulle forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon, drive etterretning og sabotasje. – På slutten av krigen hadde Milorg flere enn utrolige 40 000 medlemmer, inkludert «gutta på skauen» – organisert i et tyvetalls disktrikter.
Norske politistyrker i Sverige 1942-1945. https://digitaltmuseum.no/021017989850/norske-politistyrker-i-sverige-1942-1945
Og det var flere under våpen som stod klare i mai 1945: Det såkalte Reservepolitiet – «polititroppene» – bygget opp i Sverige fra sommeren 1943 etter avtale mellom den norske eksilregjeringen og den svenske regjeringen. Litt forsiktighet måtte til, for Sverige var jo nøytralt … Ved krigens slutt stod det 13 500 mann med våpen på den andre siden av Kjølen, klar til innsats – først i Finnmark i januar 1945, og da Tyskland kapitulerte i mai 1945 ble resten av styrkene sendt inn i landet, hvor de sammen med hjemmestyrkene sikret strategiske punkter og tok tyske soldater og nordmenn mistenkte for landssvik til fange.
Den tyske hær skal avvæpnes og sendes tilbake til Tyskland. Bildet er tatt i Rosenkrantz’ gate i Oslo i maidagene 1945. Som vakt på stedet kun en mann fra Hjemmefronten med gevær, iført genser og nikkersbukser. De tyske soldatene er fortsatt bevæpnet. https://www.aftenposten.no/norge/i/dQ51/norge-delt-i-tre-da-frigjoeringen-endelig-kom?
I forkant av 8. mai inntok Milorg og Reservepolitiet sine planlagte posisjoner, slik at hovedframrykkingen kunne skje natten til 9. mai. Sentrale bygninger – Slottet, regjeringsbygg, Akershus festning ble bevoktet av nikkerskledde hjemmevernssoldater. Det gikk fredelig for seg – tyskerne holdt seg til avtalen.
https://www.nrk.no/direkte/xl/frigjoringen-i-farger-1.14997006Fra Oslo under fredsdagene i 1945.Hjemmestyrken, utstyrt med våpen, holder vakt ved slottet. https://digitaltmuseum.no/011013456057/fra-oslo-under-fredsdagene-i-1945-hjemmestyrken-utstyrt-med-vapen-holderBildet er tatt 8. mai i krysset mellom Riddervolds gate og Oscars gate, rett bak Slottet. Kristian Bulls tropp har ennå ikke fått utdelt egne uniformer. https://www.nrk.no/direkte/xl/frigjoringen-i-farger-1.14997006 Bygningen med «tårnet» har adresse Oscars gate 52.
Dette var Milorg-sjef Jens Chr. Hauges omtalte «mirakel».
Epilog
«Det var ingen slagen tysk krigsmakt som overga seg 8. mai. Når tyskerne la ned våpnene uten motstand, skyldtes det at krigen var ugjenkallelig tapt på andre frontavsnitt. Likevel hadde mange nordmenn bidratt.»
«Norske sjøfolk led store tap i den viktige konvoifarten over Atlanteren og i Nordishavet. Norske krigsflyvere, soldater og spesialsoldater satte på samme måte livet på spill i den felles allierte kamp. Også de titusener av norske kvinner og menn som deltok i det sivile og militære motstandsarbeidet på norsk jord, eller som nektet å bøye seg for okkupasjonsmaktens forsøk på å nazifisere samfunnet, bidro til at Norge som nasjon fikk medeierskap til sin egen frigjøring.»
Den 13. mai kom kronprins Olav til Oslo sammen med allierte og norske militære sjefer samt fem statsråder fra London-regjeringen. Dagen etter, 14. mai, erklærte Hjemmefrontens ledelse at den hadde fullført oppdraget og derfor nedla sine verv. Reservepolitiets styrker ble løpet av 1947 oppløst.
Det var allierte styrker i Norge etter 8. mai under ledelse av general Thorne, som hadde signert kapitulasjonsdokumentet på vegne av de allierte. 24. oktober 1945 ble militærmisjonen nedlagt, og måneden etter hadde også general Thorne avviklet sin kommando og forlatt Norge. Men først 15. desember 1945 overtok Norge den fulle militære jurisdiksjon – den militære styringen – av hele Norge.
Myndigheten over eget territorium var tilbakeført i sin helhet.
8. mai 1945 kapitulerte okkupasjonsmakten offisielt i Norge, og 8. mai 2020 feires frigjøringen 75 år senere. Men langt nord i landet, i Finnmark, nærmere bestemt Øst-Finnmark, i Kirkenes, skjedde frigjøringen allerede i oktober 1944. Det kostet mye – men historien inneholder også noe som i ettertid er et mirakel av en hendelse…. Dette «miraklet» er temaet for «3-minutt» mandag 11. mai 2020.
Bakteppe: Litzafronten
Litzafronten, eller Murmanskfronten, var en del av Østfronten som strakte seg fra Barentshavet til Kaukasus.
Der oppe, i det høye nord, sto kampen mellom Nazi-Tyskland og Sovietunionen om den isfrie havnen Murmansk. Det var avgjørende for allierte forsyninger til Soviets krigføring at havnen ikke ble erobret – Murmansk var landingsområdet for allierte konvoier over Nord-Atlanteren. Tyskerne forsøkte seg østover fra bastionen i Kirkenes, men ble stanset ved Litza-elven inne på Soviets territorium.
Dato: 7. oktober 1944. Etter tre år stillingskrig ved Litsa-elva i Russland, der tyske tropper på grunn av uframkommelige landskapet og sterk sovjetisk motstand gikk inn i stillingskrig, gikk Den røde arme til motoffensiv mot tyskerne med full styrke langs hele fronten i nord.
Tysk tilbaketrekning – og nedbrenning
Samme dag, 7. oktober 1944, startet tyskerne Operasjon Nordlicht: Tilbaketrekning av tyske styrker fra Nord-Finland, Russland og Nord-Norge, helt til Lyngen. Tilbaketrekningen omfattet cirka 200 000 mann, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøy, 60 000 hester.
Det er vel kjent at Tyskerne brant ned alt i hele Finnmark og i noen kommuner i Nord-Troms på vei mot å danne forsvarsfront i Lyngen.
«Småbyene og fiskeværene i Nord-Norge ligger som ødeleggelsens monumenter over tysk mordpolitikk, med husene i ruiner og skorsteinspipene stikkende opp mot himlen. I Vadsø var 65-70% av byen ødelagt og i Vardø 85%. Innover Varangerfjorden til Vest-Tana er det nesten intet igjen. Bildet viser ødeleggelsene i Kirkenes.
En nedbrent Kirkenes 1944. Foto: Ole Friele Backer (Original bildetekst, datert 02.01.1945). Arkivreferanse: PA-1209 – NTBs krigsarkiv/Riksarkivet, Foto med L-nummer 11937«
Den Røde Armé går inn i Norge
18. oktober 1944 – 22. oktober 1944. Sovjetiske soldater krysser grensen og går inn i Norge. Den norske regjeringen i London var beredt og hadde 16. mai 1944 fått Sovjetunionens signatur på en avtale om norsk sivil administrasjon og jurisdiksjon på norsk territorium ved en (eventuell) sovjetisk innmarsj.
25. oktober 1944, kl. 0215. Etter harde kamper inntar styrker fra Sovjetunionen Kirkenes, og 4000 som hadde søkt ly for bomberegn og mitraljøseild i en av gruvegangene til gruveselskapet A/S Sydvaranger ved Bjørnevatn, kunne komme ut i dagslyset og ble møtt av soldater fra Den Røde Armé. «Dere er frie, heis det norske flagget».
27. oktober 1944. Sovetiske styrker frigjør Neiden, og ved Neiden Fjellstue står en minnestein og et monument.
Minnesmerker ved Neiden Fjellstue
28. oktober 1944. Sovjetiske styrker frigjør Øst-Finnmark fram til Tanaelva.
Miraklet – Den Røde Armé reiser hjem
25. september 1945: De sovjetiske styrker trekker seg ut av Norge. Året etter ble det enighet om en felles grensekommisjon som skulle foreta en ny demarkering av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den finsk-norske grensen fra før krigen. I 1947 ble grensen godkjent. Les hele artikkelen fra Arkivverket.
«Felttoget som befridde Kirkenes og Sør-Varanger i 1944, kostet 16 000 sovjetiske soldater livet. Dette alene gir russerne krigsæren til odel og eie for den tidlige befrielsen av vår nordøstligste landsdel, fem måneder før freden. I den norsk-russiske dokumentsamlingen «Norge-Sovjetunionen 1917-1955» gjengis et telegram i juli 1945 fra Den røde armés ledelse i Kirkenes til myndighetene i Moskva. Spørsmålet de sovjetiske militære stilte var, om de ikke like gjerne kunne rykke frem og ta hele Nord-Norge til og med Narvik, ta de isfrie havnene, som de selv hadde snakket så lenge om. Svaret fra Kreml var: «Nei – dere skal hjem!»
Slik ble Norge det eneste land hvor Sovjetunionen hadde vesentlige hærstyrker og hvor Stalin trakk seg frivillig tilbake etter krigen.» Les hele artikkelen av Hans-Wilhelm Steinfeld.
Grensestolpe ved Grensejacobselv. Foto: ÅgeBA 2011
Epilog
Nils Morten Udgaard, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, skriver 23. okt. 2014:
«Bak kulissene i Moskva, vet vi i dag, kom det straks forslag fra generalstabens leder og fra utenriksdepartementets folk om å skyve den norsk-sovjetiske grensen vestover til Tana-elven, og kreve militær «langtidsleie» for områder ved Tromsø, Hammerfest, Vadsø, Vardø.
Men ingen av disse forslagene ble fulgt opp. De ble åpenbart stanset på politisk topp-plan, av Josef Stalin, landets enehersker. Han hadde allerede i desember 1941, med tyske armeer i kamp utenfor Moskva, forbløffet britenes utenriksminister Anthony Eden i Kreml med helt klare tanker om hvor russernes innflytelse skulle gå etter krigen: De skulle ha siste ord i de baltiske land og Øst-Europa, og stort sett gjenopprette Tsar-Russlands grenser. Dette ba han britene godta. Til gjengjeld ville han ikke motsette seg britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge etter krigen, sa Stalin.
Russerne holdt seg til denne forståelsen. Allerede 25. september 1945 forlot de siste sovjetsoldatene norsk jord. Kremls tenkning i «innflytelsessfærer» reddet Finnmark for Norge. Vi lå på riktig side av det som ble «jernteppet» gjennom Europa. Britene fryktet russiske krav mot Nord-Norge både da Eden dro til Moskva i 1941 og da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905.
Katastrofen: Den brente jord
Rundt 50.000 sivile ble tvangsevakuert.
Brent ned eller jevnet med jorden i Finnmark 1944:
Ca 11.000 bolighus
4.700 fjøs og uthus
230 bygninger for industri og håndverk
420 forretninger
306 fiskebruk
53 hoteller og gjestgiveri
106 skoler
60 bygninger for offentlig administrasjon
21 sykehus og sykestuer
140 forsamlingshus
27 kirker
Et stort antall veier, i tillegg ca. 350 broer, kaier, båter, brønner og fyrlykter
Over 22 000 telegrafstolper ble kuttet.
Kilde: Gjenreisningsmuseet i Finnmark og Nord-Troms
For Sovjetunionen kostet kampene på norsk side av grensen over 2000 døde og sårede. De totale sovjetiske tapene i offensiven på Litsa-fronten var i underkant av 16 000 døde og sårede, mens tyskernes samlede tap lå rundt 22 000 døde, sårede og tilfangetatte.
Nazi
Etymology: 1930, noun and adjective, from German Nazi, abbreviation of German pronunciation of Nationalsozialist (based on earlier German sozi, popular abbreviation of «socialist»), from Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei «National Socialist German Workers’ Party,» led by Hitler from 1920.
Bautaen ved Røyken kirke er levert av Hyggen Stenhuggeri og er reist til minne om krigens ofre – våre falne i 1940-45. Navnene til de fra Røyken som ga sitt liv i kampen for et fritt Norgeunder 2. verdenskrig er gravert inn.
Presidenten i Raukvin Rotaryklubb Ragnar Ølstad åpner arrangementet.
Raukvin Rotaryklubb avholdt sitt siste arrangement ved Bautaen over i falne i Røyken 8.mai. Presidenten i Raukvin Ragnar Ølstad åpnet arrangementet. Soknepresten og ordføreren i nye store Asker Lene Conradi holdt tale. Bautaen var pyntet med flotte blomster, det ble nedlagt krans. To veteraner sto med flagg og det ble spilt fanfare (trompetsolo).
Ordføreren i nye store Asker Lene Conradi og assisterende guvernør i Rotary Distrikt 2310, Region 4 Sverre Baard Strand
Grunnet Covid19 restriksjoner var det begrenset fremmøte. 5 medlemmer fra Raukvin, 2 representanter for Røyken samt Assisterende Guvernør i Rotary distrikt 4. En minneverdig markering.
Røyken Rotaryklubb overtar arrangementet neste år.
8. mai 2020 – 75 år siden Frigjøringen, men det er 80 år siden 9. april 1940. Her er siste «3-minutt» om 9. april. Det neste «3-minutt» skal handle om 8. mai.
Det var dramatikk ytterst i Oslofjorden natt til 9. april 1940. Kartet viser hvor ting skjedde.
Mandag 8. april var fortsjefen på Rauøy, Hersleb Adler Enger, beordret til Oslo for konferanse med Generalinspektøren. Der fikk han beskjed fra fungerende fortsjef: Det er beordret, og iverksatt, skjerpet beredskap på Rauøy. Fortsjefen skyndte seg tilbake til Rauøy.
Klokken 23.15 observerte utkikken en rakett sydvest for Struten fyr (fra «Pol III»). Lyskastere var slått på, og det var da forholdsvis klart vær. Samtidig innløp meldinger om at flere fartøyer trengte gjennom bevoktningen. Klokken 23.16 ble fortsjefen underrettet.
«Klokken 23.20 ble fortet alarmert. Klokken 23.28 var samtlige av fortets ledd på plass og klar til aksjon.» «Været var nå blitt mer disig og effektiviteten av de 110 cm lyskasterne var minimal.» Kilde her.
Rauøy fort
«Ca. kl 23:30 1940-04-08 observerte batterisjef kaptein Gullichsen på søndre 15 cm batteri konturene av to krigsskip i lyskjegelen fra en 150 cm lyskaster, identifisering var ikke mulig. Kl 23:32 åpnet søndre batteri et løst og deretter et varselskudd 30 grader foran baugen på forreste fartøy. Krigsskipene stoppet ikke, men blendet fortet med to lyskastere.
Kl 23:35 åpnet søndre batteri ild med brisantgranater mot det fremste fartøyet, ildgivningen tok slutt etter fire skudd kl 23:42 da tåken var så tett at ikke strandlinjen var synlig. Ca kl 05:30 ble det observert at det ble landsatt soldater fra to fartøyer i Revebukta på østsiden av Rauøy.
Etter harde kamper hvor det fra norsk side ble skutt 45 granater fra Nordre batteri og ca. 2500 skudd fra mitraljøsene. To norske soldater falt under kampene. De tyske styrkene hadde 60 falne (øyenvitner sier ca. 200) og et fly.
Ca. kl 07:55 fikk fortet feilaktig beskjed om å overgi seg, senere på dagen ble styrkene sendt vekk fra øyen.» Kilde her.
Epilog
«Visst fanden skal der skytes med skarpt!»– Oberst Birger Eriksen, Oscarsborg, om morgenen 9. april 1940. «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!«
««Blücher» i Drøbaksundet under slaget ved Oscarsborg festning morgenen 9. april 1940: Skipet ligger med sterk slagside ved Askholmene. Det er oppgitt og mannskapet debarkerer i det kalde vannet. De fleste fra forskipet svømte til fastlandet i øst mens mange fra akterkipet tok seg til Askholmene.» Kilde her.
Karljohansvern i Horten var hovedbasen til Den Kongelige Norske Marine til 1963 da basen ble flyttet til Bergen/Haakonsvern – og nå heter forsvarsgrenen Sjøforsvaret (men fartøyene «tituleres» fortsatt med KNM).
I 1940 var altså Karljohansvern (Karl Johan som i gatenavnet) hovedkvarteret til Marinen. Der bygde de krigsfartøyer ved Marinens Hovedverft, Marinens Flyvebaatfabrikk (nedlagt 1965) produserte sjøfly og Minevæsenet produserte miner og torpedoer, Hortenstorpedoen Model F. 1 lå klar i 1940.
Ikke merkelig at Karljohansvern i Horten sto på tyskernes mål-liste.
9. april 1940: Kampene om Karljohansvern
Mens Pol III og fartøysjef Leif Welding Larsen er i strid ved Færder, ligger mineleggeren «Olav Tryggvason» i bøye utenfor marinebasen. Fartøyet gikk kl 0200 fra kai og ligger kl 0215 fortøyd i bøyen for å være i posisjon til å bestryke sundet inn til Karljohansvern.
Kommandørkaptein T. Briseid, sjefen på «Olav Tryggvason», har fått vite at kamp hadde funnet sted i Ytre Oslofjord og at krigsskip av ukjent nasjonalitet sannsynligvis hadde forsert linjen Rauer (nord for Hankø/Fredrikstad) – Bolærne (øst for Nøtterøy) på nordgående kurs.
«Det var slått ”klart skip” og besetningen fikk sin nattkaffe, som de fleste drakk på sin post om bord på «Olav Tryggvason», som med sine 2000 tonn, fire 12 cm kanoner og et temmelig godt luftvernartilleri var klare til innsats om fiendtlige fartøy skulle forsøke å ta seg inn på havna.»
I tillegg ble minesveiperne «Otra» og «Rauma» sendt ut for å bevokte innløpene til havnen.
To timer senere, kl. 0403 mottar ledelsen på Karljohansvern melding fra «Otra» om to jagere og to minesveipere ved Tofteholmen. Like etter, kl. 0410, kom en ny melding: ”De observerte fartøyene er tyske” – torpedobåtene «Kondor» og «Albatros» og minesveiperne R17 og R27. «Albatros» hadde vært i kamp med «Pol III» ved Færder (og reddet 11 sjøfolk), men var igjen med i Kampfgruppe V, nå på vei mot Horten.
Kl. 0535 stimet R17 og R27 inn mot Indrehavn for å landsette styrker for å erobre Karljohansvern. Det var fremdeles halvmørkt og disig denne vårmorgenen, og sikten var ikke god. Mannskapet på «Olav Tryggvason» var i stuss – var det bevoktningsfarøy, eller var det egne mineleggere «Glommen» og «Laugen» som kom tilbake? Men da forreste fartøy passerte «Olav Tryggvason» på 60 meters hold, ble det tyske krigsflagget klart synlig. Det var fiende som passerte!
Klokken har passert 04 når «Olav Tryggvason» åpner ild mot det første farøyet (R17), og etter flere treff begynner minesveiperen å brenne, og en kjempeeksplosjon rystet byen – men først hadde tyske soldater blitt satt i land. R17 gikk fra land og «Olav Tryggvason» fikk inn flere treffere som satte fartøyet i full fyr. Mannskapet forsøkte å slokke, men det var umulig å redde fartøyet, så mannskapet hoppet i sjøen og svømte i land.
R27 hadde søkt tilflukt bak en odde på fastlandet (Reverompa), men kom bakkende ut – og «Olav Tryggvason» fyrte løs med 12-cm kanonen. En skadeskutt R27 måtte forlate området, og sluttet seg deretter til de tyske krigsskipene ved Jeløya (utenfor Moss). Det er uklart om R27 hadde fått nådestøtet i kampen og sank der ute.
Takket være «Olav Tryggvason», ble angrepet slått tilbake. Men så, rundt kl. 0630 slo «Albatros» til med hissig kanonade inn over Karljohansvern. Minevesenets kontorbygg ble truffet, losjiskipet «Kong Oscar II» like så. «Olav Tryggvason» fortsatte å manøvrere frem og tilbake oppunder land. Det var ventet et nytt angrep og forsøk på å trenge seg inn på havna, men et slikt forsøk kom aldri.
«However, an additional 10-12 German aerial bombs were dropped on Karljohansvern that morning before the German troops on the ground were able to signal that the base was captured.»
«…de første forhandlinger om byens overgivelse fant sted på politistasjonen. Deretter fulgte forhandlinger med flåtestasjonens sjef inne på Karljohansvern. Etter en telefonkonferanse med Oslo gikk admiralen med på å kapitulere, og Hortens overgivelse fant sted i de tidlige morgentimer.»
«Kl. 0735 ble overgivelsen av Marinens hovedbase undertegnet og kampene opphørte. Samtidig fikk fortet og fartøyene ordre om å heise hvitt flagg. Klokken var da 0740.»
Kl. 0750 heiste «Olav Tryggvason» hvitt flagg – en bordduk – på stortoppen, og kl. 0800 denne skjebnesvangre aprilmorgenen lå fartøyet fortøyd i bøye på Indre Havn. To av mannskapet var lettere såret, mens «Rauma» hadde to falne og seks sårede.
Seilskuteklubben: Minesveiper Raume og kampene på Horten havn 9. april.
Prolog i etterkant
Mineleggeren Olav Tryggvason senket et tysk fartøy på havna i Horten 9.april 1940 og hindret i første omgang Albatros å trenge inn på havna. Ironisk nok skulle det eneste fartøyet som virkelig betydde noe i kampen om marinens hovedbase på Karljohansvern ikke vært her 9.april. Les hvorfor på Olav Tryggvason – kampene i Horten
3-minutt 27. april 2020 – Det er 80 år siden 9. april 1940
Vi er vant med å høre at krigen i Norge brøt ut 9. april 1940. Men egentlig begynte den rett før midnatt natten i forveien, dvs. 8. april.
Det hadde vært mange forvarsler – Altmark-saken i Jøssingfjord i februar 1940, der britiske soldater bordet «Altmark», et tysk troppetransportskip, og frigjorde britiske krigsfanger; den polske U-båten som torpederte troppetransportskipet MS «Rio de Janeiro» utenfor Lillesand 8. april (Polen og Storbritannia var i krig med Tyskland siden 3. sept. 1939); britisk minelegging i Vestfjorden 8. april; og ikke å forglemme: Kodet melding fra ambassaden i Berlin 7. april om massiv militær opplading i nord-tyske havner, dechiffrert av Gudrun Martius (Ræder), vaktsekretær i UD. Så har vi torpederingen av tyske «Posidonia» på formiddagen 8. april utenfor Ula-landet mellom Sandefjord og Larvik (se Prolog nedenfor). Hele 8. april 1940 har det strømmet inn rapporter om tyske og britiske flåtebevegelser langs norskekysten.
Mens den tyske flåten, med den tunge krysseren «Blücher» i spissen nærmer seg norskekysten, ligger den 14 år gamle, litt slitne hvalbåten «Pol III» som nøytralitetsvaktbåt mellom Færder og Rauøy i Østfold. Skuta har ikke kommet seg på hvalfangst i Sydishavet sesongen 1938/1939. «Pol III» er rekvirert av Forsvaret og er på vakttjeneste i Ytre Oslofjord.
«Pol III» var eiet av hvalfangstselskapet Polaris AS/Melsom & Melsom i Larvik, men var rekvirert av Den Norske Marine i 1939 og utstyrt med en kanon og 2 maskingeværer for å overvåke eventuell ankomst av fremmede farkoster – det kunne i prinsippet være både engelske og tyske.
Det var i alt 11 vaktfartøyer som utgjorde avdelingen som var stasjonert i Tønsberg. På kvelden 8. april var beredskapen skjerpet. Alle fyrlyktene var beordret slukket og «Pol III» hadde ansvaret for å patruljere på strekningen mellom Torbjørnskjær og Færder. Det var disig, svakt måneskinn, sørvestlig bris og litt skvalpesjø i patruljeområdet. Ingenting unormalt har dukket opp i mørket, så kaptein Leif Welding-Olsen har gått til ro i lugaren. Kl. 23.06 vekkes han av meldingen om to skip i sikte.
Rett før midnatt den 8. april har «Pol III» nettopp snudd ved Færder. På brua står løytnant Hans Bergan, og speider gjennom et vær som stadig blir verre. Så skimter Bergan gjennom mørket og en tung tåke som kommer sigende inn mot Oslofjorden, konturene av to mørklagte fartøy i fart innover.
Han purrer kaptein Leif Welding Olsen, og de to blir raskt enige: Dette er krigsskip! Welding Olsen beordrer umiddelbart full fart mot skipene.
«Pol III» avfyrer et varselsskudd med 76 mm-kanonen. Det ene skipet stanser, og det er ikke tvil om at det er tyske stemmer de hører før «Pol III» bakker unna, mens telegrafisten om bord telegraferer en melding til Horten, og det blir sendt opp en hvit og to røde raketter fra brua som betyr: «Fremmed krigsskip trenger forbi». Rauøy fort ser rakettene og slår alarm.
«Hos tyskerne fikk torpedobåten «Albatros» ordre om å ta seg av «Pol III». «Albatros» stoppet, og det norske vaktskipet rente baugen kraftig inn i siden på torpedobåten, som ble påført store skader. I sammenstøtet hoppet to av nordmennene over på jageren, slik at det var 12 mann igjen på «Pol III».
– Kamper pågår i Ytre Oslofjord, lød meldingen til overkommandoen på Akershus.»
I det sterke lyset fra «Albatros» ble Welding Olsen beordret til å kapitulere. «Albatros» fyrer av mitraljøseserier mot hvalbåten. «Antennen ble skutt i filler, og kulene haglet over overbygget og broen. Så ble mitraljøsen rettet mot baugen, der Welding Olsen og flere andre befant seg. Kapteinen sprang mot brua, men ble skutt i beina og hardt skadd. Mannskapet prøvde å få de to livbåtene på vannet, men den tyske jageren sirklet rundt «Pol III» og spydde ut en jevn mitraljøseild som holdt mennene nede og knuste båtene. I stedet ble det låret en pram. Welding Olsen ble hjulpet over dekket, blodsporene lå lange etter ham.» (Kilde/sitat-henvisning.)
Tolv mann ble for mye for prammen. Den kantret. Welding Olsen kloret seg fast i relingen, men blodtapet svekket ham. Han måtte slippe taket, og forsvant i dypet.
Som første nordmann siden 1814 hadde Leif Welding Olsen fra Horten falt i kamp mot en inntrenger på norsk territorium.
Resten av mannskapet ble tatt ombord på «Albatros».
«Welding Olsens siste alarm nådde den urokkelige oberst Birger Eriksen på festningsvollen på Oscarsborg.
Invasjonsflåtens skjebne var forseglet. De tyske overgriperne endte noen timer senere i et flammehav i Drøbaksundet.»
Allerede på formiddagen 8. april hadde de første krigshandlingene blitt observert fra Svenner fyr og fra tollvakten på Kjerringberget ytterst på vestsiden av Sandefjordsfjorden. Det var den tyske tankeren «Posidonia», opprinnelig hjemmehørende i Hamburg, som ble senket av den britiske ubåten «Trident». Den tyske skipperen ble tatt om bord i ubåten, resten av mannskapet gikk i livbåtene og ble tauet til land i Stavern av losskøyta. De to norske marinefartøyene, torpedobåten Ravn og minesveiperen Hvas assisterte. Ingen visste på dette tidspunktet at den tyske angrepsflåten ”kampfgruppe5” allerede var på vei. Mannskapet om bord på de tre fartøyene Fram, Skudd og Pol III som hadde vakttjeneste ved ytre grense av Oslofjorden, mellom Færder og Østfold, visste heller ikke hva som skjulte seg i tåkehavet når klokken nærmet seg midnatt 8. april.
World Immunization Week, 24-30 April, is here. Join with Rotary as we raise awareness of the importance of vaccinations and our work to #EndPolio.
Each year, Rotary and our partners vaccinate more than 400 million children against polio. When children receive the polio vaccine, their pinkie fingers are marked with purple ink so health workers will know which children are protected.
Raise awareness of vaccination and polio eradication efforts by painting your nails — or your pinkie — purple. Or customize our new End Polio Now artwork with your signature and words of support. For a chance to be featured on Rotary’s social media channels, take a photo of your purple pinkies or customized artwork and share it on your page using the hashtags #EndPolio and #VaccinesWork.
3-minutt 20. april 2020 – Det er 80 år siden 9. april 1940
Det kodede telegrammet fra minister Arne Scheel ved legasjonen i Berlin har følgende ordlyd: «Det opplyses fra pålitelig hold om troppetransport, nevnt i min rapport 611, at 18 à 20 skip på en samlet tonnasje av 150 000 tonn har gått ut fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent.»
Utenriksminister Haldan Koht og Gudrun Dorothea Ræder (født Martius). FOTO: NTB Scanpix og Gyldendal
Gudrun DorotheaMartius var Norges første kvinnelige diplomat.
Søndag 7. april 1940 mottok hun en kodet melding om at tyske tropper var på vei mot Skandinavia, men utenriksminister Halvdan Koht tok ikke beskjeden alvorlig.
Gudrun bestemmer seg for å ta kontakt med en overordnet, for å bringe meldingen videre. Men det er søndag, og så å si ingen på kontoret. Etter å ha alliert seg med byråsjef Valentin Aas fra den handelspolitiske avdelingen bestemmer hun seg for å spore opp den 65 år gamle utenriksministeren Halvdan Koht.
«Jeg ringte ut til Karistua, hans privatbolig på Lysaker, og leste telegrammet opp for ham. Jeg må ha virket svært oppskaket, siden Koht følte seg foranlediget til å spørre meg, hvor jeg trodde de tyske båtene skulle hen. Jeg svarte at jeg trodde de skulle til Norge»
«(…) da jeg svarte «til Norge», sa han at han mente de skulle ut i Atlanteren»,
Gudrun Ræder ga ut boken De uunnværlige flinke i 1975 der hun gjengir denne samtalen med Koht.
Gudrun tolker Kohts bekymringsløse respons som at dette ikke var nytt for ham. Når hun tilbyr seg å sende telegrammet til Lysaker med bud, responderer han med at det ikke er nødvendig.
«Jeg understreket at det var transportskip som var nevnt, og sa at det ikke var sannsynlig at den slags skip skulle ut til havs. Jeg spurte deretter hva jeg skulle gjøre med meldingen, og han svarte at det i grunnen ikke var noe å gjøre, for enten var meldingen uriktig, og da var det best å ikke bringe den videre, eller den var sann, og da kunne ikke vi stanse den tyske flåte allikevel»
Like etter midnatt tirsdag 9. april, bare to dager etter at Gudrun har mottatt den kodede meldingen om at troppetransportskip er på vei vestover fra Tyskland, har kommandanten på Oscarsborg festning, oberst Birger Eriksen fått meldinger fra observasjonsposten på Filtvet at ukjente krigsskip har passert. Klokken 04:15 kan Eriksen se konturene av mastene på krigsskipene ute i fjordgapet.
Det sekretær Gudrun Martius hadde forsøkt å advare utenriksminister Halvdan Koht om, bare to dager tidligere, var et faktum – og dramaet i Drøbaksundet denne vårdagen i 1940 kunne begynne.
Boken De uunnværlige flinke kan leses fra Nasjonalbibliotekets elektroniske arkiv ved å klikke her.
Tittelen De uunnværlige flinke henspeiler selvfølgelig på en strofe i vers 3 fra Nordahl Griegs dikt «De Beste«:
De levende styrer verden, En flokk blir alltid igjen, De uunnværlige flinke, Livets nest beste menn.
Etter okkupasjonen kom Gudrun Martius seg til Stockholm 22. april 1940 og derfra via Helsingfors, Petsamo (i dag Petsjenga) og Reykjavik til London 8. august 1940. I London arbeidet hun først som sekretær II i Utenriksdepartementet og fra 1941 til 1943 som privatsekretær for utenriksminister Trygve Lie i eksilregjeringen.
Gudrun Martius, nå Gudrun Ræder, returnerte til Oslo 31. mai 1945 med det britiske passasjerskipet «Andes» sammen med blant andre stortingspresident Carl Joachim Hambro, statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie.
World Immunization Week (verdens vaksinasjonsuke) arrangeres i dagene 24 – 30 april. Immunisering og vaksinasjon er viktig i kampen for å beskytte folk mot alvorlig sykdom.
World Immunization Week (April 24-30) brings together a diverse coalition of partners to promote the use of vaccines to protect people of all ages against disease. Immunization saves millions of lives every year, and it is recognized widely as one of the world’s most successful and cost-effective health interventions. However, there are still nearly 20 million unvaccinated and under-vaccinated children in the world today.
Covid-19 has shown that disease outbreaks anywhere can be a threat everywhere.
COVID-19 is sobering proof of how in today’s highly interconnected world, disease outbreaks anywhere can be a threat everywhere. When we don’t have the protective shield of immunization, it leaves many of us at risk.
In countries with weaker health systems, such outbreaks can have an even more devastating impact – both within and beyond national borders. Strengthening health systems has never been more important.
.jpg){kind=link}