Da tyske «Pinguin» kapret norsk hvalfangerflåte, januar 1941

Prolog

Som Røyken-beboer er jeg antagelig noe over middels interessert i pelagisk hvalfangst – en jaktnæring som dog forlengst er historie, iallefall for Norge. Interessen kommer av at min fødeby Sandefjord var hvalfangerbyen fremfor noen, og at i min oppvekst var alle familiens menn, og naboer med, på en eller annen måte tilknyttet hvalfangst. Vedlikehold av hvalflåten sommerstid gjorde det enkelt for skoleungdom å skaffe seg feriejobb, så mange skaffet seg arbeidserfaring på den måten.

Da krigen brøt ut i 1939/1940, var den norske hvalflåten på feltet i Sydishavet – og min bestefar og 6 onkler var med på ulike hvalfangst-fartøy da Nazi-Tyskland okkuperte Norge. Så ble de værende i «uteflåten», og det tok nærmere 6 lange år før de kom hjem til sine.

I en krig er transportskip et krigsmiddel, og ved oppstarten av 2. verdenskrig begynte kampen om den norske handelsflåten. Det gjaldt for partene å sikre seg mest mulig norsk tonnasje, og tyskerne dro på kapringstokt. Hvalkokerier, dvs. skip fulle av hvalolje, var en særdeles attraktiv kombinasjon.

Mitt 3-minutt den 25. mai 2020 handler om dramaet som utspilte seg på fangstfeltet i nærheten av Bouvetøya den 14. januar 1941. De involverte var den tyske hjelpekrysser Pinguin – med kapring av handelsskip som spesiale – og fire flytende kokerier med tilsammen et 20-talls fangstbåter (hvalbåter).

Dramaet endte med at 3 flytende kokerier og 11 fangstbåter ble kapret av tyskerne, og seilte videre med nazi-flagget på hekken. De øvrige kom seg unna, takket være observant og snarrådig sjømannskap.

Kapringen på hvalfeltet ved Bouvetøya 14. januar 1941

Forspillet

Det tyske kaperskipet, hjelpekrysseren Pinguin, avbildet i Det indiske hav.

Kaperskipet, hjelpekrysseren Pinguin, med sjef Kapitän zur See, Ernst Felix Krüger, satte høsten 1940 kursen sydover mot Antarktis etter operasjonene i Det indiske hav. Den 18. desember 1940 tikket det inn melding fra den tyske sjøkrigsledelsen at deler av den norske hvalfangstflåten drev fangst i området rundt Bouvetøya, den isbrebelagte norske øya på ca. 60 gr. syd, litt vest for 0-meri­dianen.

Flåten besto av fabrikkskipene (hvalkokerier, floating factories) Thorshammer og Ole Wegger begge fra Sandefjord, og Pelagos fra Tønsberg, samt totalt et 20-talls fangstbåter (hvalbåter, whale catchers). Et fjerde kokeri, Solglimt, forlot New York i desember med bunkers og skyts for installasjon på kokeriene, og for å hente hvalolje for returen. – Den 23. desember oppfanget Pinguin radiosamtaler mellom kokeriene og hvalbåtene, og lyttingen gjennom romjulen gjorde at Krüger fikk et godt bilde av situasjonen.

Krüger la Pinguin i posisjon for å skygge Pelagos, fulgte godt med på kommunikasjonen mellom skipene, og la en plan for kapring.

https://www.shippingtandy.com/wp-content/uploads/sites/2/2017/03/S1704-52-Ole-Wegger-1914-1.jpg
Flytende kokeri Ole Wegger

Kapringen

Krüger forsto av kommunikasjonen over radio at Solglimt den 7. januar hadde ankommet Thorshammer, hadde fått overført hvalolje og var på vei mot Ole Wegger i samme ærend. Den 13. januar kl. 0400 lå Solglimt og Ole Wegger fortøyd langskips til hverandre, med flere hval imellom seg som fendere. Krüger holdt Pinguin i posisjon under horisonten i nord sett fra de norske fartøyene og ventet på det beskjedne mørket som inntreffer ved årsskiftet på den sørlige halvkule. Pinguin satte så farten opp og nærmet seg de sammenkoblede skipene. Akkurat da kom en heftig snøbyge og skjulte alt, og fullstendig usett kunne Pinguin komme helt oppunder skipene. Været klarnet opp et kvarter over midnatt, og Pinguin satte lyskasterene rett på skipene og signaliserte med morse: «Do not use wireless and telephone, we send a boat». To barkasser med prisemannskap legger seg ved skutesidene, og «..femten minutter senere entret tyske marineoffiserer med prisemannskap over hvalskrottene og overtok «Ole Wegger», «Solglimt» samt hvalbåtene «Thorlyn» og «Pol IX». Fra besetningens side var det lite som kunne gjøres. Motstand og sabotasje ble truet med døden og represalier mot familier i Sandefjord …» (sitat)

Ole Wegger og Solglimt var plutselig på tyske hender. Klokken var 0045, 14. januar 1941. Fire hvalbåter ble kapret i samme slengen.

Flytende kokeri Ole Wegger med Nazi-flagg.

En hvalbåt kom seg unna

Hvalbåten Pol VII hadde nettopp bunkret fra Ole Wegger da Pinguins lyskastere flombelyste skipene, oppfattet situasjonen og manøvrerte seg sakte unna i det stille. En snøbyge kom meget beleilig, og Pol VII kunne sette full fart vestover for å advare Thorshammer.

Pol VII i Larviksfjorden. Kildehenvisning her.

Dramaet fortsetter i neste 3-minutt. Følg med!

8. mai 1945: Det ble fred i landet

8. mai 1945 kapitulerte okkupasjonsmakten offisielt i Norge, og 8. mai 2020 feires frigjøringen 75 år senere. Takk og pris for at det gikk bra, for i mai 1945 stod det ca. 350 000 bevæpnede tyske soldater i Norge. Hver niende person i Norge var en tysk soldat! Tyskerne hadde kontroll over et tungt utbygget forsvarsverk – «Festung Norwegen». Om kapitulasjonen og tilbakeføringen til sivilt, norsk styre, skrev Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge i ettertid: «Det som skjedde var på mange måter et mirakel». – Dette «miraklet» er temaet for «3-minutt» mandag 18. mai 2020.

Nordmenn feirer freden etter 2. verdenskrig på Karl Johan 8.mai 1945 Scan-Foto:Arkiv
Legg merke til den tyske soldaten!

Kapitulasjon

Det var natt til 7. mai 1945 – kl. 02.41 – at den tyske generalen Alfred Jodl undertegnet en betingelsesløs kapitulasjon i Eisenhowers hovedkvarter i Reims i Nord-Frankrike. Etter Adolf Hitlers selvmord 30. april 1945, het det nye statsoverhodet storadmiral Karl Dönitz som ønsket en rask slutt på krigen.

«Ingen kunne på forhånd si hvordan de 350 000 tyske soldatene i Norge ville reagere. Ville de følge ordren fra Dönitz om å overgi seg eller forsøke å klore seg fast i sin «Festung Norwegen»?

Rikskommisær Joseph Terboven var en av dem som ville kjempe videre, men heldigvis ble han erstattet av en mer «fredelig innstilt» general Franz Böhme som ville få til en «ærefull avmarsj» for sine tropper hjem til Tyskland. Men «ærefull avmarsj» ble det ikke: Tyskerne skulle avvæpnes, interneres i leire og etter hvert transporteres til Tyskland som krigsfanger.

Den allierte militærkommisjonen under ledelse av brigader R. Hilton landet på Fornebu ettermiddagen 8. mai, og samme kveld overrakte Hilton kapitulasjonsdiktatet til general Böhme på Lillehammer. Våpenstillstanden trådte offisielt i kraft fra kl. 24.00 den 8. mai.

Maktovertagelsen

I løpet av krigen var den norske motstanden, «hjemmefronten», bygget opp som en militær organisasjon, godt hjulpet av allierte. Milorgs skulle forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon, drive etterretning og sabotasje. – På slutten av krigen hadde Milorg flere enn utrolige 40 000 medlemmer, inkludert «gutta på skauen» – organisert i et tyvetalls disktrikter.

Norske politistyrker i Sverige 1942-1945. https://digitaltmuseum.no/021017989850/norske-politistyrker-i-sverige-1942-1945

Og det var flere under våpen som stod klare i mai 1945: Det såkalte Reservepolitiet – «polititroppene» – bygget opp i Sverige fra sommeren 1943 etter avtale mellom den norske eksilregjeringen og den svenske regjeringen. Litt forsiktighet måtte til, for Sverige var jo nøytralt … Ved krigens slutt stod det 13 500 mann med våpen på den andre siden av Kjølen, klar til innsats – først i Finnmark i januar 1945, og da Tyskland kapitulerte i mai 1945 ble resten av styrkene sendt inn i landet, hvor de sammen med hjemmestyrkene sikret strategiske punkter og tok tyske soldater og nordmenn mistenkte for landssvik til fange.

Den tyske hær skal avvæpnes og sendes tilbake til Tyskland. Bildet er tatt i Rosenkrantz’ gate i Oslo i maidagene 1945. Som vakt på stedet kun en mann fra Hjemme­fronten med gevær, iført genser og nikkersbukser. De tyske soldatene er fortsatt bevæpnet. https://www.aftenposten.no/norge/i/dQ51/norge-delt-i-tre-da-frigjoeringen-endelig-kom?

I forkant av 8. mai inntok Milorg og Reservepolitiet sine planlagte posisjoner, slik at hovedframrykkingen kunne skje natten til 9. mai. Sentrale bygninger – Slottet, regjeringsbygg, Akershus festning ble bevoktet av nikkerskledde hjemmevernssoldater. Det gikk fredelig for seg – tyskerne holdt seg til avtalen.

https://www.nrk.no/direkte/xl/frigjoringen-i-farger-1.14997006
Fra Oslo under fredsdagene i 1945.Hjemmestyrken, utstyrt med våpen, holder vakt ved slottet. https://digitaltmuseum.no/011013456057/fra-oslo-under-fredsdagene-i-1945-hjemmestyrken-utstyrt-med-vapen-holder
Bildet er tatt 8. mai i krysset mellom Riddervolds gate og Oscars gate, rett bak Slottet. Kristian Bulls tropp har ennå ikke fått utdelt egne uniformer. https://www.nrk.no/direkte/xl/frigjoringen-i-farger-1.14997006
Bygningen med «tårnet» har adresse Oscars gate 52.

Dette var Milorg-sjef Jens Chr. Hauges omtalte «mirakel».

Epilog

«Det var ingen slagen tysk krigsmakt som overga seg 8. mai. Når tyskerne la ned våpnene uten motstand, skyldtes det at krigen var ugjenkallelig tapt på andre frontavsnitt. Likevel hadde mange nordmenn bidratt.»

«Norske sjøfolk led store tap i den viktige konvoifarten over Atlanteren og i Nordishavet. Norske krigsflyvere, soldater og spesialsoldater satte på samme måte livet på spill i den felles allierte kamp. Også de titusener av norske kvinner og menn som deltok i det sivile og militære motstandsarbeidet på norsk jord, eller som nektet å bøye seg for okkupasjonsmaktens forsøk på å nazifisere samfunnet, bidro til at Norge som nasjon fikk medeierskap til sin egen frigjøring.»

Den 13. mai kom kronprins Olav til Oslo sammen med allierte og norske militære sjefer samt fem statsråder fra London-regjeringen. Dagen etter, 14. mai, erklærte Hjemmefrontens ledelse at den hadde fullført oppdraget og derfor nedla sine verv. Reservepolitiets styrker ble løpet av 1947 oppløst.

Det var allierte styrker i Norge etter 8. mai under ledelse av general Thorne, som hadde signert kapitulasjonsdokumentet på vegne av de allierte. 24. oktober 1945 ble militærmisjonen nedlagt, og måneden etter hadde også general Thorne avviklet sin kommando og forlatt Norge. Men først 15. desember 1945 overtok Norge den fulle militære jurisdiksjon – den militære styringen – av hele Norge.

Myndigheten over eget territorium var tilbakeført i sin helhet.

Frigjøringen fra Nazi-Tysklands okkupasjon

8. mai 1945 kapitulerte okkupasjonsmakten offisielt i Norge, og 8. mai 2020 feires frigjøringen 75 år senere. Men langt nord i landet, i Finnmark, nærmere bestemt Øst-Finnmark, i Kirkenes, skjedde frigjøringen allerede i oktober 1944. Det kostet mye – men historien inneholder også noe som i ettertid er et mirakel av en hendelse…. Dette «miraklet» er temaet for «3-minutt» mandag 11. mai 2020.

Bakteppe: Litzafronten

Litzafronten, eller Murmanskfronten, var en del av Østfronten som strakte seg fra Barentshavet til Kaukasus.

Der oppe, i det høye nord, sto kampen mellom Nazi-Tyskland og Sovietunionen om den isfrie havnen Murmansk. Det var avgjørende for allierte forsyninger til Soviets krigføring at havnen ikke ble erobret – Murmansk var landingsområdet for allierte konvoier over Nord-Atlanteren. Tyskerne forsøkte seg østover fra bastionen i Kirkenes, men ble stanset ved Litza-elven inne på Soviets territorium.

Dato: 7. oktober 1944. Etter tre år stillingskrig ved Litsa-elva i Russland, der tyske tropper på grunn av uframkommelige landskapet og sterk sovjetisk motstand gikk inn i stillingskrig, gikk Den røde arme til motoffensiv mot tyskerne med full styrke langs hele fronten i nord.

Tysk tilbaketrekning – og nedbrenning

Samme dag, 7. oktober 1944, startet tyskerne Operasjon Nordlicht: Tilbaketrekning av tyske styrker fra Nord-Finland, Russland og Nord-Norge, helt til Lyngen. Tilbaketrekningen omfattet cirka 200 000 mann, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøy, 60 000 hester.

Det er vel kjent at Tyskerne brant ned alt i hele Finnmark og i noen kommuner i Nord-Troms på vei mot å danne forsvarsfront i Lyngen.

«Småbyene og fiskeværene i Nord-Norge ligger som ødeleggelsens monumenter over tysk mordpolitikk, med husene i ruiner og skorsteinspipene stikkende opp mot himlen. I Vadsø var 65-70% av byen ødelagt og i Vardø 85%. Innover Varangerfjorden til Vest-Tana er det nesten intet igjen. Bildet viser ødeleggelsene i Kirkenes.

En nedbrent Kirkenes 1944. Foto: Ole Friele Backer (Original bildetekst, datert 02.01.1945). Arkivreferanse: PA-1209 – NTBs krigsarkiv/Riksarkivet, Foto med L-nummer 11937«

Den Røde Armé går inn i Norge

18. oktober 1944 – 22. oktober 1944. Sovjetiske soldater krysser grensen og går inn i Norge. Den norske regjeringen i London var beredt og hadde 16. mai 1944 fått Sovjetunionens signatur på en avtale om norsk sivil administrasjon og jurisdiksjon på norsk territorium ved en (eventuell) sovjetisk innmarsj.

25. oktober 1944, kl. 0215. Etter harde kamper inntar styrker fra Sovjetunionen Kirkenes, og 4000 som hadde søkt ly for bomberegn og mitraljøseild i en av gruvegangene til gruveselskapet A/S Sydvaranger ved Bjørnevatn, kunne komme ut i dagslyset og ble møtt av soldater fra Den Røde Armé. «Dere er frie, heis det norske flagget».

27. oktober 1944. Sovetiske styrker frigjør Neiden, og ved Neiden Fjellstue står en minnestein og et monument.

Minnesmerker ved Neiden Fjellstue

28. oktober 1944. Sovjetiske styrker frigjør Øst-Finnmark fram til Tanaelva.

Miraklet – Den Røde Armé reiser hjem

25. september 1945: De sovjetiske styrker trekker seg ut av Norge. Året etter ble det enighet om en felles grensekommisjon som skulle foreta en ny demarkering av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den finsk-norske grensen fra før krigen. I 1947 ble grensen godkjent. Les hele artikkelen fra Arkivverket.

«Felttoget som befridde Kirkenes og Sør-Varanger i 1944, kostet 16 000 sovjetiske soldater livet. Dette alene gir russerne krigsæren til odel og eie for den tidlige befrielsen av vår nordøstligste landsdel, fem måneder før freden.  I den norsk-russiske dokumentsamlingen «Norge-Sovjetunionen 1917-1955» gjengis et telegram i juli 1945 fra Den røde armés ledelse i Kirkenes til myndighetene i Moskva. Spørsmålet de sovjetiske militære stilte var, om de ikke like gjerne kunne rykke frem og ta hele Nord-Norge til og med Narvik, ta de isfrie havnene, som de selv hadde snakket så lenge om. Svaret fra Kreml var: «Nei – dere skal hjem!»

Slik ble Norge det eneste land hvor Sovjetunionen hadde vesentlige hærstyrker og hvor Stalin trakk seg frivillig tilbake etter krigen.» Les hele artikkelen av Hans-Wilhelm Steinfeld.

Grensestolpe ved Grensejacobselv. Foto: ÅgeBA 2011

Epilog

Nils Morten Udgaard, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, skriver 23. okt. 2014:

«Bak kulissene i Moskva, vet vi i dag, kom det straks forslag fra generalstabens leder og fra utenriksdepartementets folk om å skyve den norsk-sovjetiske grensen vestover til Tana-elven, og kreve militær «langtidsleie» for områder ved Tromsø, Hammerfest, Vadsø, Vardø.

Men ingen av disse forslagene ble fulgt opp. De ble åpenbart stanset på politisk topp-plan, av Josef Stalin, landets enehersker. Han hadde allerede i desember 1941, med tyske armeer i kamp utenfor Moskva, forbløffet britenes utenriksminister Anthony Eden i Kreml med helt klare tanker om hvor russernes innflytelse skulle gå etter krigen: De skulle ha siste ord i de baltiske land og Øst-Europa, og stort sett gjenopprette Tsar-Russlands grenser. Dette ba han britene godta. Til gjengjeld ville han ikke motsette seg britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge etter krigen, sa Stalin.

Russerne holdt seg til denne forståelsen. Allerede 25. september 1945 forlot de siste sovjetsoldatene norsk jord. Kremls tenkning i «innflytelsessfærer» reddet Finnmark for Norge. Vi lå på riktig side av det som ble «jernteppet» gjennom Europa. Britene fryktet russiske krav mot Nord-Norge både da Eden dro til Moskva i 1941 og da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905.

Katastrofen: Den brente jord

Rundt 50.000 sivile ble tvangsevakuert.

Brent ned eller jevnet med jorden i Finnmark 1944:

  • Ca 11.000 bolighus
  • 4.700 fjøs og uthus 
  • 230 bygninger for industri og håndverk
  • 420 forretninger
  • 306 fiskebruk
  • 53 hoteller og gjestgiveri
  • 106 skoler
  • 60 bygninger for offentlig administrasjon
  • 21 sykehus og sykestuer
  • 140 forsamlingshus
  • 27 kirker
  • Et stort antall veier, i tillegg ca. 350 broer, kaier, båter, brønner og fyrlykter
  • Over 22 000 telegrafstolper ble kuttet.

Kilde: Gjenreisningsmuseet i Finnmark og Nord-Troms

For Sovjetunionen kostet kampene på norsk side av grensen over 2000 døde og sårede. De totale sovjetiske tapene i offensiven på Litsa-fronten var i underkant av 16 000 døde og sårede, mens tyskernes samlede tap lå rundt 22 000 døde, sårede og tilfangetatte.

Nazi

Etymology: 1930, noun and adjective, from German Nazi, abbreviation of German pronunciation of Nationalsozialist (based on earlier German sozi, popular abbreviation of «socialist»), from Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei «National Socialist German Workers’ Party,» led by Hitler from 1920.

8. mai markeringen ved Bautaen

Bautaen ved Røyken kirke er levert av Hyggen Stenhuggeri og er reist til minne om krigens ofre – våre falne i 1940-45. Navnene til de fra Røyken som ga sitt liv i kampen for et fritt Norge under 2. verdenskrig er gravert inn.

Presidenten i Raukvin Rotaryklubb Ragnar Ølstad åpner arrangementet.

Raukvin Rotaryklubb avholdt sitt siste arrangement ved Bautaen over i falne i Røyken 8.mai. Presidenten i Raukvin Ragnar Ølstad åpnet arrangementet. Soknepresten og ordføreren i nye store Asker  Lene Conradi holdt tale. Bautaen var pyntet med flotte blomster, det ble nedlagt krans. To veteraner sto med flagg og det ble spilt fanfare (trompetsolo). 

Ordføreren i nye store Asker Lene Conradi og assisterende guvernør i Rotary Distrikt 2310, Region 4 Sverre Baard Strand

Grunnet Covid19 restriksjoner var det begrenset fremmøte. 5 medlemmer fra Raukvin, 2 representanter for Røyken samt Assisterende Guvernør i Rotary distrikt 4. En minneverdig markering.

Røyken Rotaryklubb overtar arrangementet neste år.

Skuddene fra Rauøy fort 8. april 1940

8. mai 2020 – 75 år siden Frigjøringen, men det er 80 år siden 9. april 1940. Her er siste «3-minutt» om 9. april. Det neste «3-minutt» skal handle om 8. mai.

Det var dramatikk ytterst i Oslofjorden natt til 9. april 1940. Kartet viser hvor ting skjedde.

Mandag 8. april var fortsjefen på Rauøy, Hersleb Adler Enger, beordret til Oslo for konferanse med Generalinspektøren. Der fikk han beskjed fra fungerende fortsjef: Det er beordret, og iverksatt, skjerpet beredskap på Rauøy. Fortsjefen skyndte seg tilbake til Rauøy.

Klokken 23.15 observerte utkikken en rakett sydvest for Struten fyr (fra «Pol III»). Lyskastere var slått på, og det var da forholdsvis klart vær. Samtidig innløp meldinger om at flere fartøyer trengte gjennom bevoktningen. Klokken 23.16 ble fortsjefen underrettet.

«Klokken 23.20 ble fortet alarmert. Klokken 23.28 var samtlige av fortets ledd på plass og klar til aksjon.» «Været var nå blitt mer disig og effektiviteten av de 110 cm lyskasterne var minimal.» Kilde her.

Rauøy fort

«Ca. kl 23:30 1940-04-08 observerte batterisjef kaptein Gullichsen på søndre 15 cm batteri konturene av to krigsskip i lyskjegelen fra en 150 cm lyskaster, identifisering var ikke mulig. Kl 23:32 åpnet søndre batteri et løst og deretter et varselskudd 30 grader foran baugen på forreste fartøy. Krigsskipene stoppet ikke, men blendet fortet med to lyskastere.

Kl 23:35 åpnet søndre batteri ild med brisantgranater mot det fremste fartøyet, ildgivningen tok slutt etter fire skudd kl 23:42 da tåken var så tett at ikke strandlinjen var synlig. Ca kl 05:30  ble det observert at det ble landsatt soldater fra to fartøyer i Revebukta på østsiden av Rauøy.

Etter harde kamper hvor det fra norsk side ble skutt 45 granater fra Nordre batteri og ca. 2500 skudd fra mitraljøsene. To norske soldater falt under kampene. De tyske styrkene hadde 60 falne (øyenvitner sier ca. 200) og et fly. 

Ca. kl 07:55 fikk fortet feilaktig beskjed om å overgi seg, senere på dagen ble styrkene sendt vekk fra øyen.» Kilde her.

Epilog

«Visst fanden skal der skytes med skarpt!» – Oberst Birger Eriksen, Oscarsborg, om morgenen 9. april 1940. «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!«

««Blücher» i Drøbaksundet under slaget ved Oscarsborg festning morgenen 9. april 1940: Skipet ligger med sterk slagside ved Askholmene. Det er oppgitt og mannskapet debarkerer i det kalde vannet. De fleste fra forskipet svømte til fastlandet i øst mens mange fra akterkipet tok seg til Askholmene.» Kilde her.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Askholmene_(Frogn)#/media/Fil:Senkingen_av_Bl%C3%BCcher_(5655164540).jpg

Tidlig om morgenen, tirsdag 9. april 1940, angripes Karljohansvern

Karljohansvern i Horten var hovedbasen til Den Kongelige Norske Marine til 1963 da basen ble flyttet til Bergen/Haakonsvern – og nå heter forsvarsgrenen Sjøforsvaret (men fartøyene «tituleres» fortsatt med KNM).

I 1940 var altså Karljohansvern (Karl Johan som i gatenavnet) hovedkvarteret til Marinen. Der bygde de krigsfartøyer ved Marinens Hovedverft, Marinens Flyvebaatfabrikk (nedlagt 1965) produserte sjøfly og Minevæsenet produserte miner og torpedoer, Hortenstorpedoen Model F. 1 lå klar i 1940.

Ikke merkelig at Karljohansvern i Horten sto på tyskernes mål-liste.

9. april 1940: Kampene om Karljohansvern

Mens Pol III og fartøysjef Leif Welding Larsen er i strid ved Færder, ligger mineleggeren «Olav Tryggvason» i bøye utenfor marinebasen. Fartøyet gikk kl 0200 fra kai og ligger kl 0215 fortøyd i bøyen for å være i posisjon til å bestryke sundet inn til Karljohansvern.

KNM Olav Tryggvason. Minelegger / Kadettskip. Byggested: Marinens Hovedverft, Horten. Levert: 21.06.1934. https://www.sjohistorie.no/no/skip/21743/

Kommandørkaptein T. Briseid, sjefen på «Olav Tryggvason», har fått vite at kamp hadde funnet sted i Ytre Oslofjord og at krigsskip av ukjent nasjonalitet sannsynligvis hadde forsert linjen Rauer (nord for Hankø/Fredrikstad) – Bolærne (øst for Nøtterøy) på nordgående kurs.

«Det var slått ”klart skip” og besetningen fikk sin nattkaffe, som de fleste drakk på sin post om bord på «Olav Tryggvason», som med sine 2000 tonn, fire 12 cm kanoner og et temmelig godt luftvernartilleri var klare til innsats om fiendtlige fartøy skulle forsøke å ta seg inn på havna.»

I tillegg ble minesveiperne «Otra» og «Rauma» sendt ut for å bevokte innløpene til havnen.

To timer senere, kl. 0403 mottar ledelsen på Karljohansvern melding fra «Otra» om to jagere og to minesveipere ved Tofteholmen. Like etter, kl. 0410, kom en ny melding: ”De observerte fartøyene er tyske” – torpedobåtene «Kondor» og «Albatros» og minesveiperne R17 og R27. «Albatros» hadde vært i kamp med «Pol III» ved Færder (og reddet 11 sjøfolk), men var igjen med i Kampfgruppe V, nå på vei mot Horten.

Kl. 0535 stimet R17 og R27 inn mot Indrehavn for å landsette styrker for å erobre Karljohansvern. Det var fremdeles halvmørkt og disig denne vårmorgenen, og sikten var ikke god. Mannskapet på «Olav Tryggvason» var i stuss – var det bevoktningsfarøy, eller var det egne mineleggere «Glommen» og «Laugen» som kom tilbake? Men da forreste fartøy passerte «Olav Tryggvason» på 60 meters hold, ble det tyske krigsflagget klart synlig. Det var fiende som passerte!

Klokken har passert 04 når «Olav Tryggvason» åpner ild mot det første farøyet (R17), og etter flere treff begynner minesveiperen å brenne, og en kjempeeksplosjon rystet byen – men først hadde tyske soldater blitt satt i land. R17 gikk fra land og «Olav Tryggvason» fikk inn flere treffere som satte fartøyet i full fyr. Mannskapet forsøkte å slokke, men det var umulig å redde fartøyet, så mannskapet hoppet i sjøen og svømte i land.

R27 hadde søkt tilflukt bak en odde på fastlandet (Reverompa), men kom bakkende ut – og «Olav Tryggvason» fyrte løs med 12-cm kanonen. En skadeskutt R27 måtte forlate området, og sluttet seg deretter til de tyske krigsskipene ved Jeløya (utenfor Moss). Det er uklart om R27 hadde fått nådestøtet i kampen og sank der ute.

Takket være «Olav Tryggvason», ble angrepet slått tilbake. Men så, rundt kl. 0630 slo «Albatros» til med hissig kanonade inn over Karljohansvern. Minevesenets kontorbygg ble truffet, losjiskipet «Kong Oscar II» like så. «Olav Tryggvason» fortsatte å manøvrere frem og tilbake oppunder land. Det var ventet et nytt angrep og forsøk på å trenge seg inn på havna, men et slikt forsøk kom aldri.

«However, an additional 10-12 German aerial bombs were dropped on Karljohansvern that morning before the German troops on the ground were able to signal that the base was captured.»

«…de første forhandlinger om byens overgivelse fant sted på politistasjonen. Deretter fulgte forhandlinger med flåtestasjonens sjef inne på Karljohansvern. Etter en telefonkonferanse med Oslo gikk admiralen med på å kapitulere, og Hortens overgivelse fant sted i de tidlige morgentimer.»

«Kl. 0735 ble overgivelsen av Marinens hovedbase undertegnet og kampene opphørte.
Samtidig fikk fortet og fartøyene ordre om å heise hvitt flagg. Klokken var da 0740.»

Kl. 0750 heiste «Olav Tryggvason» hvitt flagg – en bordduk – på stortoppen, og kl. 0800 denne skjebnesvangre aprilmorgenen lå fartøyet fortøyd i bøye på Indre Havn. To av mannskapet var lettere såret, mens «Rauma» hadde to falne og seks sårede.

Slaget om Karljohansvern var over.

Kilder:

Forsvarets museer Marinemuseet: Olav Tryggvason – kampene i Horten

2018 – UXO Horten Ren Indre Havn: Historical Investigation – Utgitt av Adede (PDF, 3 MB) Horten Ren Indre Havn: Historical Investigation

Forsvarets museer Marinemuseet: Rapporten om krigsbegivenhetene april-juni 1940.doc

Seilskuteklubben: Minesveiper Raume og kampene på Horten havn 9. april.

Prolog i etterkant

Mineleggeren Olav Tryggvason senket et tysk fartøy på havna i Horten 9.april 1940 og hindret i første omgang Albatros å trenge inn på havna. Ironisk nok skulle det eneste fartøyet som virkelig betydde noe i kampen om marinens hovedbase på Karljohansvern ikke vært her 9.april. Les hvorfor på Olav Tryggvason – kampene i Horten

Epilog

Hva skjedde videre med «Albatros»?

Mandag 8. april 1940, kl 2306 ved Færder fyr, mørklagte fartøyer på vei nordover inn Oslofjorden…..

3-minutt 27. april 2020 – Det er 80 år siden 9. april 1940

Vi er vant med å høre at krigen i Norge brøt ut 9. april 1940. Men egentlig begynte den rett før midnatt natten i forveien, dvs. 8. april.

Det hadde vært mange forvarsler – Altmark-saken i Jøssingfjord i februar 1940, der britiske soldater bordet «Altmark», et tysk troppetransportskip, og frigjorde britiske krigsfanger; den polske U-båten som torpederte troppetransportskipet MS «Rio de Janeiro» utenfor Lillesand 8. april (Polen og Storbritannia var i krig med Tyskland siden 3. sept. 1939); britisk minelegging i Vestfjorden 8. april; og ikke å forglemme: Kodet melding fra ambassaden i Berlin 7. april om massiv militær opplading i Nord-tyske havner, dechiffrert av Gudrun Martius (Ræder), vaktsekretær i UD. Så har vi torpederingen av tyske «Posidonia» på formiddagen 8. april utenfor Ula-landet mellom Sandefjord og Larvik (se Prolog nedenfor). Hele 8. april 1940 har det strømmet inn rapporter om tyske og britiske flåtebevegelser langs norskekysten.

Mens den tyske flåten, med den tunge krysseren «Blücher» i spissen nærmer seg norskekysten, ligger den 14 år gamle, litt slitne hvalbåten «Pol III» som nøytralitetsvaktbåt mellom Færder og Rauøy i Østfold. Skuta har ikke kommet seg på hvalfangst i Sydishavet sesongen 1938/1939. «Pol III» er rekvirert av Forsvaret og er på vakttjeneste i Ytre Oslofjord.

«Pol III» var eiet av hvalfangstselskapet Polaris AS/Melsom & Melsom i Larvik, men var rekvirert av Den Norske Marine i 1939 og utstyrt med en kanon og 2 maskingeværer for å overvåke eventuell ankomst av fremmede farkoster – det kunne i prinsippet være både engelske og tyske.

Det var i alt 11 vaktfartøyer som utgjorde avdelingen som var stasjonert i Tønsberg. På kvelden 8. april var beredskapen skjerpet. Alle fyrlyktene var beordret slukket og «Pol III» hadde ansvaret for å patruljere på strekningen mellom Torbjørnskjær og Færder. Det var disig, svakt måneskinn, sørvestlig bris og litt skvalpesjø i patruljeområdet. Ingenting unormalt har dukket opp i mørket, så kaptein Leif Welding-Olsen har gått til ro i kahytten. Kl. 23.06 vekkes han av meldingen om to skip i sikte.

Rett før midnatt den 8. april har «Pol III» nettopp snudd ved Færder. På brua står løytnant Hans Bergan, og speider gjennom et vær som stadig blir verre. Så skimter Bergan gjennom mørket og en tung tåke som kommer sigende inn mot Oslofjorden, konturene av to mørklagte fartøy i fart innover.

Han purrer kaptein Leif Welding Olsen, og de to blir raskt enige: Dette er krigsskip! Welding Olsen beordrer umiddelbart full fart mot skipene.

«Pol III» avfyrer et varselsskudd med 76 mm-kanonen. Det ene skipet stanser, og det er ikke tvil om at det er tyske stemmer de hører før «Pol III» bakker unna, mens telegrafisten om bord telegraferer en melding til Horten, og det blir sendt opp en hvit og to røde raketter fra brua som betyr: «Fremmed krigsskip trenger forbi». Rauøy fort ser rakettene og slår alarm.

«Hos tyskerne fikk torpedobåten «Albatros» ordre om å ta seg av «Pol III». «Albatros» stoppet, og det norske vaktskipet rente baugen kraftig inn i siden på torpedobåten, som ble påført store skader. I sammenstøtet hoppet to av nordmennene over på jageren, slik at det var 12 mann igjen på «Pol III».

– Kamper pågår i Ytre Oslofjord, lød meldingen til overkommandoen på Akershus.»

I det sterke lyset fra «Albatros» ble Welding Olsen beordret til å kapitulere. «Albatros» fyrer av mitraljøseserier mot hvalbåten. «Antennen ble skutt i filler, og kulene haglet over overbygget og broen. Så ble mitraljøsen rettet mot baugen, der Welding Olsen og flere andre befant seg. Kapteinen sprang mot brua, men ble skutt i beina og hardt skadd. Mannskapet prøvde å få de to livbåtene på vannet, men den tyske jageren sirklet rundt «Pol III» og spydde ut en jevn mitraljøseild som holdt mennene nede og knuste båtene. I stedet ble det låret en pram. Welding Olsen ble hjulpet over dekket, blodsporene lå lange etter ham.» (Kilde/sitat-henvisning.)

Tolv mann ble for mye for prammen. Den kantret. Welding Olsen kloret seg fast i relingen, men blodtapet svekket ham. Han måtte slippe taket, og forsvant i dypet.

Som første nordmann siden 1814 hadde Leif Welding Olsen fra Horten falt i kamp mot en inntrenger på norsk territorium.

Resten av mannskapet ble tatt ombord på «Albatros».

«Welding Olsens siste alarm nådde den urokkelige oberst Birger Eriksen på festningsvollen på Oscarsborg.

Invasjonsflåtens skjebne var forseglet. De tyske overgriperne endte noen timer senere i et flammehav i Drøbaksundet.»

Prolog

Allerede på formiddagen 8. april hadde de første krigshandlingene blitt observert fra Svenner fyr og fra tollvakten på Kjerringberget ytterst på vestsiden av Sandefjordsfjorden. Det var den tyske tankeren «Posidonia», opprinnelig hjemmehørende i Hamburg, som ble senket av den britiske ubåten «Trident». Den tyske skipperen ble tatt om bord i ubåten, resten av mannskapet gikk i livbåtene og ble tauet til land i Stavern av losskøyta. De to norske marinefartøyene, torpedobåten Ravn og minesveiperen Hvas assisterte. Ingen visste på dette tidspunktet at den tyske angrepsflåten ”kampfgruppe5” allerede var på vei. Mannskapet om bord på de tre fartøyene Fram, Skudd og Pol III som hadde vakttjeneste ved ytre grense av Oslofjorden, mellom Færder og Østfold, visste heller ikke hva som skjulte seg i tåkehavet når klokken nærmet seg midnatt 8. april.

Kilder/spennende lesestoff:

Krigen kom med tåken, 9. april 1940: Lynangrep, en halvtimes forsinkelse, senkingen av «Blücher» og uflaks med tåke på Fornebu; Dette er historien til «POL III»; Da Pol III møtte overmakten 8.april 1940; Kapteinen som viste veien

Epilog

En gammel skipsbaug med en dramatisk forhistorie skal nå bli den nye hovedattraksjonen ved Torås fort (Tjøme).

World Immunization Week, 24-30 April, is here

Celebrate World Immunization Week

World Immunization Week, 24-30 April, is here.

World Immunization Week, 24-30 April, is here. Join with Rotary as we raise awareness of the importance of vaccinations and our work to #EndPolio.

Each year, Rotary and our partners vaccinate more than 400 million children against polio. When children receive the polio vaccine, their pinkie fingers are marked with purple ink so health workers will know which children are protected.

Raise awareness of vaccination and polio eradication efforts by painting your nails — or your pinkie — purple. Or customize our new End Polio Now artwork with your signature and words of support. For a chance to be featured on Rotary’s social media channels, take a photo of your purple pinkies or customized artwork and share it on your page using the hashtags #EndPolio and #VaccinesWork.

Fra: PolioPlus <polioplus@nullrotary.org / http://msgfocus.rotary.org/q/1f1EEeBGyCG9A01GjANDhPS/wv#

Søndag 7. april 1940 mottok vaktsekretær Gudrun Martius i UDs chifferkontor en illevarslende melding

3-minutt 20. april 2020 – Det er 80 år siden 9. april 1940

Det kodede telegrammet fra minister Arne Scheel ved legasjonen i Berlin har følgende ordlyd: «Det opplyses fra pålitelig hold om troppetransport, nevnt i min rapport 611, at 18 à 20 skip på en samlet tonnasje av 150 000 tonn har gått ut fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent.»

Utenriksminister Haldan Koht og Gudrun Dorothea Ræder (født Martius). FOTO: NTB Scanpix og Gyldendal

Gudrun Dorothea Martius var Norges første kvinnelige diplomat.

Søndag 7. april 1940 mottok hun en kodet melding om at tyske tropper var på vei mot Skandinavia, men utenriksminister Halvdan Koht tok ikke beskjeden alvorlig.

Gudrun bestemmer seg for å ta kontakt med en overordnet, for å bringe meldingen videre. Men det er søndag, og så å si ingen på kontoret. Etter å ha alliert seg med byråsjef Valentin Aas fra den handelspolitiske avdelingen bestemmer hun seg for å spore opp den 65 år gamle utenriksministeren Halvdan Koht.

«Jeg ringte ut til Karistua, hans privatbolig på Lysaker, og leste telegrammet opp for ham. Jeg må ha virket svært oppskaket, siden Koht følte seg foranlediget til å spørre meg, hvor jeg trodde de tyske båtene skulle hen. Jeg svarte at jeg trodde de skulle til Norge»

«(…) da jeg svarte «til Norge», sa han at han mente de skulle ut i Atlanteren»,

Gudrun Ræder ga ut boken De uunnværlige flinke i 1975 der hun gjengir denne samtalen med Koht.

Gudrun tolker Kohts bekymringsløse respons som at dette ikke var nytt for ham. Når hun tilbyr seg å sende telegrammet til Lysaker med bud, responderer han med at det ikke er nødvendig.

«Jeg understreket at det var transportskip som var nevnt, og sa at det ikke var sannsynlig at den slags skip skulle ut til havs. Jeg spurte deretter hva jeg skulle gjøre med meldingen, og han svarte at det i grunnen ikke var noe å gjøre, for enten var meldingen uriktig, og da var det best å ikke bringe den videre, eller den var sann, og da kunne ikke vi stanse den tyske flåte allikevel»

Like etter midnatt tirsdag 9. april, bare to dager etter at Gudrun har mottatt den kodede meldingen om at troppetransportskip er på vei vestover fra Tyskland, har kommandanten på Oscarsborg festning, oberst Birger Eriksen fått meldinger fra observasjonsposten på Filtvet at ukjente krigsskip har passert. Klokken 04:15 kan Eriksen se konturene av mastene på krigsskipene ute i fjordgapet.

Det sekretær Gudrun Martius hadde forsøkt å advare utenriksminister Halvdan Koht om, bare to dager tidligere, var et faktum – og dramaet i Drøbaksundet denne vårdagen i 1940 kunne begynne.

Boken De uunnværlige flinke kan leses fra Nasjonalbibliotekets elektroniske arkiv ved å klikke her.

Tittelen De uunnværlige flinke henspeiler selvfølgelig på en strofe i vers 3 fra Nordahl Griegs dikt «De Beste«:

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

Etter okkupasjonen kom Gudrun Martius seg til Stockholm 22. april 1940 og derfra via Helsingfors, Petsamo (i dag Petsjenga) og Reykjavik til London 8. august 1940. I London arbeidet hun først som sekretær II i Utenriksdepartementet og fra 1941 til 1943 som privatsekretær for utenriksminister Trygve Lie i eksilregjeringen.

Gudrun Martius, nå Gudrun Ræder, returnerte til Oslo 31. mai 1945 med det britiske passasjerskipet «Andes» sammen med blant andre stortingspresident Carl Joachim Hambro, statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie.

Kilder:

Gudrun Ræder: De uunnværlige flinke (1975)

Store Norske Leksikon: Artikkel om Gudrun Dorothea Ræder.

Kvinner og Klær: Artikkel med intervju av Ingar Sletten Kolloen og Peter Nicolay Ræder

Verdens vaksinasjonsuke 24. – 30 april

VERDENS VAKSINASJONSUKE – 24-30.APRIL

World Immunization Week (verdens vaksinasjonsuke) arrangeres i dagene 24 – 30 april. Immunisering og vaksinasjon er viktig i kampen for å beskytte folk mot alvorlig sykdom.

Følgende er klippet fra World Immunization Week hjemmeside.

World Immunization Week (April 24-30) brings together a diverse coalition of partners to promote the use of vaccines to protect people of all ages against disease. Immunization saves millions of lives every year, and it is recognized widely as one of the world’s most successful and cost-effective health interventions. However, there are still nearly 20 million unvaccinated and under-vaccinated children in the world today.

Covid-19 has shown that disease outbreaks anywhere can be a threat everywhere.

COVID-19 is sobering proof of how in today’s highly interconnected world, disease outbreaks anywhere can be a threat everywhere. When we don’t have the protective shield of immunization, it leaves many of us at risk.

In countries with weaker health systems, such outbreaks can have an even more devastating impact – both within and beyond national borders. Strengthening health systems has never been more important.