Historien om «Maud»: Ekspedisjonen, nedverdigelsen – og bergingen

Møte 18.03.2024 var et fellesmøte med oss hos Hurum RK med tittel «HISTORIEN OM «MAUD»» fortalt av Jan Wanggaard fra Tofte som var med på å få «MAUD» hjem til Norge i regi av eiendomsselskapet Tandberg Eiendom.

Tilstede var rundt 20 Rotarianere hvorav 7 fra vår klubb.

Jan Wanggaard gav oss deretter en flott historiefortelling om ««Maud»ekspedisjonen» med fine bilder og illustrasjoner.

Jan Wanggaard i Vollen. Kilde: https://www.nrk.no/kultur/roald-amundsens-_maud_-kommer-hjem-1.7586209

Maud-ekspedisjonen var Roald Amundsens ekspedisjon i årene1918-1925 gjennom Nordøstpassasjen med forsøk på å drive over Nordpolen med i øst-vest-strømmen med polarskuta «Maud». Med seg hadde han ni menn, inkludert oseanograf og vitenskapelig leder Harald Ulrik Sverdrup. Det tok to år å seile gjennom den isfylte Nordøstpassasjen, og ett år til fast i isen nord for Beringstredet før Amundsen ga opp og forsøkte i stedet å fly over Polhavet. «Maud» fortsatte med redusert mannskap til 1925, men ga opp og skuta endte opp i Cambridge Bay nord i Canada.

1916-1917 Byggingen

Polarskipet «MAUD» ble bygget hos Christian Jensens båtbyggeri i Vollen i perioden 1916-1917. Skuta var 120 fot (36,5 meter) lang og 40 fot (12,3 meter) bred og hadde en semidiesel-motor. Den var spesialbygget for at den skulle kunne fryse fast i isen og drive over Nordpolen for å nå polpunktet – slik som Nansen forsøkte 1893-1896 med «Fram».

Oppdragsgiver var Roald Amundsen som planla en ekspedisjon til Arktis, der målet var forskning i områdene og forhåpentlig å nå Nordpolen. Amundsen hadde tjent gode penger på aksjer, og disse ble satt inn i byggingen av «Maud».

Båtbygger Jensen anslo først kostnaden til rundt 300.000 kr. I løpet av byggeperioden steg både material- og lønnskostnader betydelig og totalkostnadene for selve båten ble rundt 650.000. Båten ble bygget med solide og tett plasserte spant av krokeik – en nevebredde mellom hvert spant. Den ytre kledningen på skroget var av 4 tommer eik med en 2½ tommers ishud av eik fra kjølen og halvveis til dekket. Eiketømmeret ble importert fra Holland fordi det ikke ar stor nok eik i Norge (!)

Båten ble sjøsatt 7. juni 1917.

Les mer om byggingen av skuta HER.

Kilde: https://amundsen.mia.no/resource/1918-1925-maud-ekspedisjonen/

Opprinnelig var Amundsens plan å bruke «Fram» til ekspedisjonen, men den var i for dårlig forfatning etter Amundsens sydpol­ekspedisjon (1910-1912) og var blitt liggende i påvente av at Panamakanalen skulle åpnes (1914).

2017-2018 Klargjøring for Arktis

Vinteren 1917-1918 lå båten i Kristiania for klargjøring og ombordlasting av utstyr og ikke minst proviant for flere år i Polhavet. Det ble også tatt ombord 100 tonn med diesel.

Kilde: https://www.skipsrevyen.no/aktuelt/maud-polarskipet-som-kommer-hjem/187684; maudreturnshome.no

18. juli 1918 forlater «Maud» Vardø for å seile østover i retning Beringstredet. Mannskapet bestod av erfarne menn med blant annet skipper Helmer Hansen og Oscar Wisting som begge var med på Amundsens berømte sydpolsekspedisjon i 1910-1912. Forskningsleder var professor Harald Ulrik Sverdrup. Havstrøm, temperatur, vind og magnetisme var av tingene som skulle registreres.

Planen var å seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort.

Kartet er hentet fra Sverdrups artikkel i Naturen fra 1926 (”Maud”-ekspeditionens videnskabelige arbeide 1922-1925”). Kilde: https://mia.no/oslofjordmuseet/1918-20

1918-1921 Fast i isen

De følger kysten østover. Når de kommer til det nordligste punktet på fastlandet møter de isen og får sin første overvintring i isen.

Sommeren kom sent i 1919 og i august låg «Maud» fremdeles fast i isen. Høsten 1919 forlater to av mannskapet skuta. De reiser med hundespann vestover mot Dickson som er ca. 80 mil unna. Etter Amundsens ønske har de med seg vitenskapelig materiale til Dickson. De kom imidlertid aldri frem og omkom på turen. Levninger og sleden ble senere funnet.

De hadde forhåpninger om å drive med isen. Men etter kun noen ukers drift ble «Maud» igjen stoppet av isen og en ny vinterhavn ble etablert ved Ajonøya.

Først sommeren 1920 løsner isen og de kan sette kursen mot Nome i Alaska. Her forlater 3 av mannskapet skuta og det er bare Wisting, Sverdrup og Olonkin som vil følge Amundsen videre med «Maud». De gjør flere forsøk på å drive mot Polhavet, men mislykkes og må tilbringe nok en vinter i isen ved Kapp Serdze Kamen. Under baksing i isen hadde «Maud» skadet både hovedpropellen og reserven og Amundsen konstaterte at de måtte seile til Seattle for reparasjon når sommeren kom.  De kom seg ut av isen i juni 1921.

1921-1922 Intermesso

Ved hjelp av et amerikansk oppsynsskip kom de seg ca. 400 km sørover og ankom Seattle for egen maskin i slutten av august (1921). Her ble «Maud» reparert under oppsyn av Wisting og fikk sin fjerde overvintring. Sverdrup drog til Washington hvor han fikk et engasjement som assistent ved Carnegie universitetets avdeling for jordmagnetisme basert på de undersøkelser ekspedisjonen hadde utført. Amundsen reise hjem til Norge for å jobbe med diverse saker, ikke minst økonomien.

1922-1925 Nye forsøk i/over Polhavet

I mai 1922 kom Amundsen og Sverdrup tilbake til «Maud» og et nytt forsøk på driften over Polhavet skulle ta til. Amundsen hadde imidlertid endret sine planer. Han ønsket nå å forsøke å fly over Polhavet fra Alaska til Svalbard. Han hadde fått et lite fly fra en amerikansk flyfabrikk og det skulle være med «Maud» til observasjonsbruk. I tillegg hadde han fått anskaffet et Junker-fly som også ble tatt ombord. Han hadde delvis fått nytt mannskap med blant annet flyveren Oscar Omdahl. Wisting skulle nå være skipper og Sverdrup skulle fortsette med sine vitenskapelige undersøkelser.

I juni 1922 gikk «Maud» nordover igjen og i slutten av juli ble Junker-flyet satt i land nord i Alaska sammen med Amundsen og flyver Omdahl. Med seg på denne turen hadde han også fotografen Reidar Lund som tar opp film fra ekspedisjonen og ikke minst forsøkene på flyging. Men de kom seg ikke på vingene den sommeren på grunn av det stormfulle været og både «Maud» og flyet måtte igjen overvintre i isen.

Kilde:»Kristine» monteres. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Flyet_%22Kristine%22_blir_montert,_mai_1923_(12114604474).jpg

I mai 1923 ble det foretatt to flyginger fra «Maud». Flyet totalhavarerte under andre landingen og det var ikke mulig å reparere det igjen. Dette var blant de aller første flyvinger i polare områder og man lærte å se på mulighetene for å lette og lande på isen.

Etter dette fikk Wisting beskjed fra Amundsen om å snu og ekspedisjonen måtte stampe seg tilbake til Beringstredet som ble nådd i august 1925 etter tre nye år i isen.

Les detaljer og se bilder fra «Maud»-ekspedisjonenn HER, HER og HER.

Resultater som teller

Selv om Roald Amundsen mislyktes med å nå Nordpolen med «Maud», ble det utført omfattende og resultatrike undersøkelser under Harald Sverdrups ledelse, og det har gitt «Maud» ekspedisjonen status som en av de viktigste i sin tid.

Den dedikerte innsatsen til Sverdrup (1888-1957) med de omfattende geofysiske målingene og observasjonene står som ekspedisjonens viktigste resultat. Hans studie av tsjuktsjerne var også et vesentlig arbeid.

(En grundig beskrivelse av det vitenskapelige arbeidet på Maud-ekspedisjonen 1922-1925 er dokumentert i en masteroppgave 2016)

(Les om Sverdrups modell for bølger mot land – av betydning for landgangen i Normandie 1944 HER. En kuriositet er at en norsk meteorolog var sentral i forbindelse med D-dagen: Sverre Pettersen (1898-1974). Hans varslingsgruppe i England meldte om storm i Den engelske kanalen den 5. juni, og bølgemodellen til Sverdrup og Munk varslet altfor høye bølger på strendene i Normandie – og invasjonen ble utsatt fra 5. til 6. juni 1944.)

Nedverdigelsen

Amundsen gikk konkurs i 1925 og «Maud» ble solgt på tvangsauksjon til Hudson’s Bay Company (HBC) for $ 40 000, omdøpt til Baymaud og brukt som forsyningsskip til selskapets utposter. I august 1927 fortsatte Baymaud med planlagte oppdrag og endte opp i Cambridge Bay i Canada. Der ble hun liggende som flytende maskinverksted, lager og radiostasjon. En lekkasje oppsto ved propellakselen i 1930, og da det ikke var fasiliteter for å reparere henne, sank hun på grunt vann der hun lå – i Cambridge Bay. Styrbordsiden og akterenden stakk fremdeles over vannet sammen med dekkshuset og mastene.

Slik ble hun liggende og forfalt i over 80 år. Em mast ble brukt som flaggstang, dekkshuset til bygningsplank, og i 1939 var dekket borte. Isen har også gjort sitt – men pelemarkene har holdt seg unna takket være det kalde vannet i Arktis.

Redningens preludium

I 1990 kjøpte Asker kommune Baymaud for én $ fra HBC, Det forelå store planer om å få vraket tilbake til Vollen og restaurere det så skuta kunne flyte igjen. I 1993 fikk Asker kommune fra Canadian Cultural Properties Export tillatelse til å ta vraket til Norge, men flytteprosjektet rant ut i sanden, og planene ble aldri realisert. Eksporttillatelsen utløp.

Tidlig i 2011 var forhandlinger i gang for å få ført eierskapet tilbake til Canada og Cambridge Bay. Det var planer i Canada om å få vraket erklært som et nasjonalmonument.

Amundsen’s Maud (shipwreck from 1930) near Cambridge Bay (Nunavut) Dato 28. juni 1998
Opphavsperson
Ansgar Walk

BERGINGEN: ««MAUD» RETURNS HOME«

I 2011 startet prosjektet ««Maud» Returns Home» sitt arbeid med å frakte skuta tilbake til Norge. Vraket ble hevet i 2016 og i 2018 ble det slept til Norge av «Tandberg Polar».

Les intervju av Jan Wangaard i RHA der han bl.a. forteller om forhandlinger med myndigheter i Canada for å få «frigitt» skuta.

Kilde: https://www.skipsrevyen.no/aktuelt/maud-polarskipet-som-kommer-hjem/187684 Foto: Jan Wanggaard/Maud Returns Home

Se bilder fra overfarten og hjemkomsten HER på prosjektets eget nettsted.

Kilde: https://www.nrk.no/kultur/polarskuta-_maud_-vant-over-polarisen-_-til-slutt-1.14142662

I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem Uranienborg, og etter en kort visitt «hjem» i Vollen, ble det fraktet til Tofte.

Se bilder: «Maud» er tilbake i Vollen etter 101 år

«Maud» (sett aktenfra) på pontonger ved kai i Tofte 04.07.2019. Foto: Privat/ÅgeBA

Tandberg Eiendom eier båten og de jobber med at det skal bli et museum der – og skape «Maudheim».

ADDENDUM Red.anm.

«Maud» var vel fortøyd og tildekket da vi i juli 2019 tok med oss vår polar-interesserte amerikanske familie til Tofte for å se skuta. Vi sto på kaia og snakket om Amundsen, «Fram» og ferden til Antarktis, «Gjøa» i nordvestpassasjen – og selvsagt «Maud» i nordøstpassasjen. Da plutselig «ut av intet» dukker det opp en kar i shorts som spør om vi har lyst til å ta en tur ombord.

Det var selvfølgelilg Jan Wanggaard – og vi fikk en fantastisk guided tur ombord der Wanggaard fortalte om «Maud»-prosjektet.

Jan Wanggaard ser oss vel ombord i «Maud» 4. juli 2019. Foto: Privat/AgeBA
«Maud» på pontonger ved kai i Tofte 04.07.2019. Foto: Jonas A. Grant