Hurum Rotaryklubb arrangerer minnemarkering om flyulykken 20. november 1949 da et Douglas C-47 Skytrain-fly var på vei fra Brüssel til Fornebu med 28 jødiske barn i alderen sju til tolv år som skulle til et kort ferieopphold i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel etter å ha bodd i Tunis.

34 omkom. Kun Isac Allal, som satt bakerst i flyet, ble funnet i live under vrakdelene.

Tekst: Arnulv Lemme

Til dette møte var klubben så heldige å få direktør Espen Søilen i Oslofjordens Friluftsråd til å holde foredrag for oss med tittelen «OSLOFJORDEN – HVORDAN STÅR DET TIL».

Oslofjordens Friluftsråd er en ideell organisasjon som arbeider for en ren Oslofjord i økologisk balanse og som er tilgjengelig for alle. Media har hyppige artikler om tilstanden i Oslofjorden, så dette var et tema som engasjerte oss alle.

Espen holdt en meget interessant foredrag både mht. historien, status, tiltak og muligheter for en mer levende Oslofjord fokusert på;

Vår verdifulle fjord – historien:

• Fjorden har unik geologi og ligger i et område med gunstig klima.

• Det er 4102 km strandlinje.
• Blant de mest artsrike områder i landet.
• Fjorden er omkranset av 5 fylker, 118 kommuner og over 1,7 mill. mennesker.
• Innbyggertallet har steget med nesten 50% siden 1990.
• I 1956 ble det fanget 1,1 mill tonn sild i fjorden, det var tidligere 40 hermetikkfabrikker langs fjorden samt 5 hvalmottak.

Vår verdifulle fjord – fra næring til fritid:

• Vi har Europas mest besøkte fjord.
• Dette er Norges største reiselivsdestinasjon.
• Norges største fritidsfiske destinasjon.
• 20.000 hytter i strandsonen.
• 385.000 fritidsbåter.

Situasjonen er nå:

• Fisken er forsvunnet.
• Ved utslipp av kloakk og utslipp fra landbruket samt mangelfull rensing, blir fjorden tilført for mye nitrogen.
• Resultatet av for mye nitrogen er at fjorden gror igjen av alger. Algene er ettårige og dør hvert år og legger seg da på bunnen.
• Resultatet er at tang, tare, dyreliv og fiskebestanden fortrenges.

Espen gikk deretter gjennom et forskningsprosjekt om fem hovedgrunner til miljøutfordringene i Ytre Oslofjorden, nemlig;

1. Forskerne regner med at den menneskelige aktiviteten som påvirker fjorden mest, er at vi fjerner dyr fra økosystemet gjennom fiske – både fritidsfiske og kommersielt fiske.
2. Miljøutgifter er en kronisk påvirkning for flere deler av økosystemet. Forskerne mener at avløp og landbasert industri er de største kildene til miljøutgifter, men med vesentlig bidrag også fra skipstrafikk, landbruk, kystinfrastruktur og turisme og rekreasjon. Miljøgiftene inkluderer sprøytemidler, bunnstoff fra båter, kjemikalier, legemidler og tungmetaller. 
3. Mikroplast som kommer fra flere kilder som infrastruktur, avløp, fiskeaktivitet og fritidsbåter. Siden mikroplast brytes ned svært sakte, samler det seg bare mer og mer opp. Forskeren antar at mikroplast kan påvirke flere arter i økosystemet negativt.
4. Fysisk påvirkning ved inngrep i strandsonen eller på havbunnen gjør direkte skade på bunnfaunaen og – flora. Eksempler kan være bunntråling, oppankring, mudring, utfyllinger og opphold i strandsonen.
5. Næringssalter er nødvendig for livet i havet, men for mye av det gode fører til overgjødsling og dårlig miljø i fjorden. De største kildene er er avløp (kloakk) og landbruk. Denne overgjødslingen kan gi unaturlige gode vilkår for algevekst som kan gå negativt ut over andre deler av økosystemet. Det kan for eksempel gi økt grobunn for «lurv» som tar over for tare eller kveler ålegressenger.

Selv om dette forskningsprosjektet gjelder ytre Oslofjorden, er mange av problemstillingen vel så aktuelle for den indre del av fjorden. Som en konsekvens av dette er det utarbeidet et – Forskeropprop – som fremmer for slag til tiltak som bør videreføres/forsterkes/innføres, bl.a.

• Etablering av bunntrålfrie soner i Oslofjorden og Skagerrak
• Etablering av ett nettverk av nullfiskeområder i Oslofjorden og Skagerrak
• Torsk bør totalfredes i alle typer fiskerier i fredningsområdet (svenskegrensen til Agder)
• Brislingsfiske i Oslofjorden bør innstilles
• Avrenning og næringsbelastning til bekker, elver og vassdrag må reduseres
• Krav om effektuering av tiltak på rensing av avløp, kloakk i kommunene i nedslagsfeltet til fjorden

Espen refererte deretter til at Klima- og miljødepartementet i mars 2021 offentliggjorde dokumentet, «En helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv«. Tiltaksplanen inneholdt hele 63 tiltak for å redde fjorden og friluftslivet.

Myndighetene har således laget en god plan, men det går for sakte. Utfordringene så langt har også vært det faktum at mange av tiltakene må finansieres av de berørte kommuner og da etter selvkostprinsippet. Som eksempel nevnte Espen bygging av Bekkelaget renseanlegg i 2001 med nitrogenfjerning og til en pris på 2 mrd. kroner*. Rundt Oslofjorden er det hele 52 renseanlegg som ikke renser for nitrogen.

*) Red. anm.: Mengden nitrogen som fjernes ved Bekkelaget renseanlegg tilsvarer mengden Chemring Nobel har fått dispensasjon for å slippe ut (200 tonn).

VI VET ALLE OM OSLOFJORDENS PROBLEM

• Vi vet hva som er galt
• Vi vet hva som må gjøres
• Vi vet at jo lenger tid vi bruker desto vanskeligere og dyrere blir det å nå målet

NÅR «ALLE» ER ENIGE – HVORFOR ER DET SÅ VANSKELIG Å GJENNOMFØRE??

Espen avsluttet sitt foredrag med et ønske om å etablere et nettverk for en levende Oslofjord og en prosjektorganisasjon med navn  «PROSJEKT REDD OSLOFJORDEN»  med følgende målsetting;

• Oslofjordrådet** som prosjektorganisasjon med faggrupper med spisskompetanse
• Regjeringen som besluttende organ og med et utvalg av statsråder ledet av statsministeren med forpliktende beslutninger på faglig grunnlag
• Finansiell bistand fra staten samt også til kommunene.

**) Red. anm.: Oslofjordrådet ble opprettet i 2021. Rådet ledes av Klima- og miljødepartementet og består av representanter for kommuner rundt Oslofjorden, fylkeskommuner, statsforvaltere, Oslofjordens friluftsråd, Fiskarlaget og Bondelaget.

Arnulv: For egen del tilføyer jeg som oppsummering en påstand om tilstanden i Oslofjorden fra en kjent journalist: «Det er ikke nitrogen som dreper. Det er ikke giftig mudder, mangel på renseanlegg eller alt det andre. DET SOM DREPER ER LIKEGYLDIGHET» 

Espens foiler vedlegges.

Red. anm.: Les om Oslofjordrådet nedenfor. Kilde

Oslofjordrådet

I forbindelse med at den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden ble vedtatt, ble Oslofjordrådet etablert. Oslofjordrådet består av aktuelle departement, representanter for kommunene og fylkeskommunene rundt fjorden. Berørte statsforvaltere og Oslofjorden Friluftsråd deltar også.

Oslofjordrådets medlemmer skal møtes årlig for å rapportere på status for oppfølgingen av tiltakene i planen, for å utveksle erfaringer, og for å sikre utvikling og fremdrift. Det er i hovedsak ordførere som representere de aktuelle kommunene i Oslofjordrådet.  

I etterkant av opprettingen av Oslofjordrådet er det etablert en Koordineringsgruppe for Oslofjorden som samarbeider på kryss av de aktuelle kystkommunene og myndighetene. Denne gruppen er ledet av Osloregionen og Østlandssamarbeidet som. Formålet med gruppen er å hjelpe hverandre med å holde oversikt over alle aktiviteter, tiltak, innovasjon, næringsutvikling og miljøteknologi og andre ting som skjer rundt Oslofjorden og i forbindelse med tiltaksgjennomføringen av Oslofjordplanen. Gruppen møtes 2-4 ganger årlig og deltar også på arrangementer for å sørge for informasjonsarbeid ut til kommuner og andre aktuelle aktører. Deltakerne i denne gruppen er rådgivere i administrasjoner i kommuner og fylkeskommuner.

Tekst: Arnulv Lemme

Til kveldens møte hadde vi fått besøk av Diana Hoff som holdet et spennende foredrag med tittel DIANA OG HAVET om familiens fem års lange jordomseiling.

Diana er fra Skottland og utdannet lege ved Glasgow universitet. Hun har alltid vært svært glad i havet og er bl.a. skotsk mester og britisk universitets-mester i roing av en firer båt.

Under studiet møtte hun den like entusiastiske norske roeren Stein Hoff og de giftet seg i juli 1968.

Etter at studiene var fullført og familien økt med en liten gutt og jente begynte de etterhvert å planlegge for en jordomseiling. Begge to jobbet da som leger i Bergen. De vurderte først å fa tak i en gammel fiskebåt, men endte til slutt med å kjøpe skroget til en 39 fots Colin Archer skøyte i ferrocement.

Etter års arbeid med ferdigstillelse av båten reiste Diana og Stein og deres to barn, Elisabeth og Martin, sommeren 1977 på jordomseiling i sin egen båt med navnet «Red Admiral» oppkalt etter sommerfuglen som dra sydover om vinteren.

De reiste fra Mandal  7. august 1977 og båten kom tilbake til Bergen 28.august 1982. 

Turen varte i fem år og er full av dramatiske hendelser, men også hyggelige og uforglemmelige mennesker og steder rundt om i verden.

Diana dro oss gjennom hele reisen ved å vise flotte bilder supplert med faktiske data og mange kommentarer. Foiler/bilder vedlegges. Scroll til nederst på siden og se bildene.

Kort fortalt var ruten slik;

1. Første etappe var å seile til Los Christianos på Tenerife.
2. 19/11 1977 var de klar for å seile over Atlanteren. De hadde da fått med seg Gordon fra Glasgow som ekstra mannskap.
3. De ankom Barbados i desember 1977 hvor begge to fikk jobb som leger. Diana som øyelege og Stein som indremedisiner. Barna gikk på skole og i barnehage. Oppholdet der varte til i februar 1979 og var fylt med spennende opplevelser for store og små med bl.a karneval i Trinidad.
4. De seilte så videre via Panamakanalen og inn i Stillehavet. De var særlig en langsom og vanskelig seilas mellom Panama og til Galapagos. – Dette var en særlig spennende øy. I Stillehavet var de «innom» Tagus Cove på Isabela, Pitcairn, Huahine og ikke minst Påskeøyene hvor nordmenn er populære pga. Thor Heyerdal og «Kon Tiki».
5. De ankom New Zealand i november 1979. De bodde og jobbet som leger på Cook Hospital i byen Gisborne. Og der ble minstemannen Robert født i juli 1980. Da var det også tid for overhaling av båten og skroget var nå blitt malt rødt. I mars 1981 reiser de fra New Zealand.
6. De la turen innom Pentecost Island på Vanuatu som er kjent for sin strikkhopping  og Papua New Guinea.
7. Deretter bar det ut i Det indiske hav hvor de hadde fine og rolige dager og var innom Mauritius.
8. Deretter seilte de over til Durban i Sør Afrika hvor de begge jobbet en periode på et sykehus.
9. Neste etappe var rundt sørspissen av Sør Afrika. Og så bar det ut i Sør Atlanteren i storm og i retning øygruppa St. Helena.
10. Fra St. Helena gikk turen over til Sør Amerika, nærmere bestemt byen Ver-O- Belsum i Amazonas.
11. Deretter seilte de nordover via bl.a. Pico hvalfangerstasjon på Azorene og ankom Orkenøyene 25 august 1982.
12. Siste etappe var «hjem» til Bergen og » Red Admiral» ankret opp i Vågen 28. August 1982.

Diana fortsatte foredraget sitt med å fortelle litt om mor og datters ønsker om å bli den første kvinne som ror alene over et stort hav.

Datteren Elisabeth planla og delvis gjennomførte en rotur med båten «Star Atlantic» fra Kanariøyene til Barbados i februar 1999. Etter 10 dager på havet ble båten delvis ødelagt og hun måtte gi opp og 17. februar 1999 ble hun reddet av et norsk lasteskip på vei til Sør Amerika.

Men mor Diana gav ikke opp sin målsetting og med sin erfaring som roer og ikke minst havseilas, bestemte hun seg for å utfordre Atlanteren. Familien fikk således bygget en ny båt som var lik den som datteren brukte og som fikk navnet «Star Atlantic II».

Den 13. september 1999 ror Diana ut fra Tenerife samtidig som en mye yngre amerikansk kvinne også starter på en tilsvarende rotur. Diana møter både motvind og orkan underveis. Men har sin egen rytme med roing, sin tilmålte diett med tre måltider pr. dag, tar nesten daglig 

korte badeturer og regelmessig et glass vin. – Hun ble også «vartet opp» av et cruiseskip som var på vei til Barbados.

Den 4. Januar 2000 etter 113 døgn på havet, 10 kg lettere ankommer hun Barbados som den 2. kvinne i verden som har rodd et stort hav alene.

Tekst: Arnulf Lemme

Vår klubbs medlem Per Anders Østerholt som har bakgrunn fra seismikkindustrien holdt et meget interessant foredrag med tittel

» Seismikk – et eksempel på hvordan en ny norsk industri ble verdensledende på 15 år».

Presentasjonen kan lastes ned HER, eller bla nedover på seiden.

Per Anders er utdannet sivilingeniør fra NTNU og har bl.a. jobbet både i Forskningsrådet og seismikkselskapet GECO (Geophysical Company of Norway). 

Han innledet med å forklare oss hva seismikk er, nemlig bruk av lydbølger for å kartlegge og forstå undergrunnen under havbunnen i kartlegging av olje og gassforekomster og til å gi et bilde av berggrunnen i en eller flere dimensjoner.

På begynnelsen av 1970 tallet brukte man dynamitt som energikilde ved seismikkundersøkelser etter olje. Letefartøyene var ofte trålere som måtte bygges om. Lasterommet ble instrumentrom, kabelhus måtte bygges om og akterenden måtte tilpasses for å legge ut kabler. Båtene hadde et vannrør hvor dynamitten gikk ut og en kabel for å registrere hvordan lydbølgene fra dynamitten forplantet seg nedover i jordskorpen, nærmest som et svært ekkolodd. Dynamittboksene på størrelsen med en ølboks ble sluppet ut regelmessig under «trålingen» og eksploderte 30-40 meter bak båten. I «gamle dager» ble tolkningen av seismikken utført på papir, mens nå er alt digitalisert.

Et svært viktig selskap i seismikkutviklingen til havs var det norske selskapet GECO. De samarbeidet med Hydro og Statoil om undersøkelser i Nordsjøen og som var både 

villig til å satse på de og ta risiko. Og ikke minst med tilbakemeldinger om hvor det var behov for teknologisk utvikling.

GECO etablerte sin egen forskningsavdeling i nærheten av Bergen. De utviklet en egen teknologi og startet produksjon av seismiske lyttekabler(streamer) – såkalt hydrofonkabel. Selskapet var også først ute med å taue to slike kabler etter samme skip. 

Vel så viktig som seismikken, er selve prosessen med behandlingen av seismiske data for å oppnå brukervennlige bilder og informasjon av berggrunnen.

Prosessering av seismikk krever både datakraft og teknologisk innsikt før det ferdige produktet leveres til geologene for fortolkning av hvor det finnes olje og hvor mye.

Også her var GECO i førersete ved at de utviklet verdens første kommersielle tolkningsstasjon for analyse av tredimensjonal (3D) marine seismiske data. 

Etter dette forklarte Per Anders om hvor viktige de tre K-er var for utvikling av denne industrien i Norge, nemlig -Kundene, Kompetansen i Norge og Kapitalen i Norge

1. Kundene var stort sett hjemmemarkedet i Nordsjøen og bruk av norske tjenester/leverandører gav fordeler ved tildeling av nye letekonsesjoner
2. En solid kompetanse fra geofysikkmiljøet i Norge, teknologiutvikling i mekanisk- og elektroindustri, håndteringssystemer, navigasjon, dataprosessering og tolkning, skipsfart som supplybåter vs. trålere, design og bygging av stillegående spesialskip
3. Kapital fra sterke og solide eiere, solid støtte fra offentlige myndigheter primært fra Forskningsrådet, fiskebåtreder som investorer, finansielle investorer ved bygging av spesialskip

Med dette som bakteppe utviklet GECO seg til en verdensledende aktør og de hadde i 1986 13 skip i drift. Noen av de spesialbygde skipene kunne ha over 24 kabler etter seg og med 25 meters bredde mellom hver kabel. Skipene hadde også tilhørende service-båter tilgjengelig under hele «trålingen».

Det skal i denne sammenheng bemerkes at GECO ble solgt til Schlumberger i to etapper og heleid av dem fra 1988.

Norge har fremdeles en av de største seismikkflåtene i verden. Det er nå bruk i Nordsjøen en tredimensjonal seismikk (4D) hvor man kan lage tredimensjonale bilder av reservoarene som legges over hverandre og gir beskjed om hvor utfordringene ligger i reservoaret og derigjennom økt utvinning på eksisterende felt. I tillegg skal det nevnes at det i Norge fremdeles forgår en betydelig produksjon av seismikkutstyr, som seismiske kabler og vinsjutstyr.

Som konklusjon på foredraget til Per Anders viser jeg til hans nest siste foil og hva som var bakgrunnen for suksessen til denne seismikkindustrien i Norge.

For egen del tilføyer jeg;  «NORDSJØEN SIKRER OSS FREMDELES INTERNASJONAL KONKURRANSEKRAFT»   

Tekst: Arnulv Lemme

Ved bautaen utenfor Røyken kirke ble det også i år holdt en fin markering av frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen.

Arrangementet gjennomføres av Asker Kommune og Røyken Rotaryklubb. En stor takk til Ragnar Ølstad fra klubben vår som administrerer markeringen i samarbeid med kommunen.

Røyken Brass stilte som vanlig opp og spilte slik at det ble en flott ramme rundt markeringen.

Det var rundt 50 fremmøtte og det ble sunget flere av våre kjente nasjonalsanger.

Tilstede var også veteranene Robert Clausen og Trond Myrvang som dannet flaggborg samt militære representanter med NATO og  FN-flagg.

President RRK Sigmund Fauske ønsket velkommen og gav deretter ordet til baptistprest Per Midteide 

Han holdt en viktig tale om friheten som vi ikke skal ta for gitt.

Bautaen minnet oss om de 20 mennene som gav sitt liv for vår frihet. Vi har hatt fred i landet vårt i nærmere 80 år nå. En fred som vi tar for gitt. Men vi har ingen garanti for at den enda en dag skal brytes. Freden er aldri gratis og den må vernes om og det har sin pris.

I dag er det krig i Europa og Midt Østen. Våpenkappløpet er i full gang. Og det satses nå store beløp på å bygge opp Forsvaret.

Men vi må satse enda mer på fred. Vi må bygge det sivile samfunnet på fred og arbeide for medmenneskelig forståelse. Vi må bygge broer mellom folk og land som ønsker å satse på fred.

Og for oss som nyter godt av freden ligger det et stort ansvar og forpliktelse til å sette alle krefter inn for å føre fredsarbeidet videre overfor våre barn og barnebarn forhåpentlig uten en ny  krig.

Ordfører Lena Conradi holdet deretter en flott tale.

Hun sa også at 8. mai feiringen er et viktig symbol på den frihet og det åpne demokrati vi har her i landet. Denne dagen er vår FREDSDAG.

Vi kjenner på en stor takknemlighet for vår fred, frihet og demokrati og vi må aldri ta det for gitt. Det kan ikke gjentas for ofte.

Vi berøres alltid når vi samles til høytidelig markering av frigjørings og veterandagen vår. Vi minnes alle de som kjempet for Norge og mistet livet under andre verdenskrig. Vi har et ansvar for å bevisstgjøre vår oppvoksende generasjon om landets krigshistorie og kampen for fred.

Vi i Norge lever i et trygt og fritt land. Samtidig må 8. mai feiringen minne oss på at vi må stå opp for urett og fortsette å kjempe for fred.

Hun avsluttet med å sitere noen linjer fra sangen «Gud signe vårt dyre fedreland», og ba oss ta med oss disse ordene inn i en hverdag og verden fylt av uro;

«Lat lysa din fred frå fjell til strand

  og vetter for vårsol røma!

  Lat folket som brøder saman bu

  som kristne det kan seg søma»

Hun avsluttet med å legge ned krans ved bautaen over de falne fra Røyken under 2.verdenskrig og vi mintes disse 20 mennene med ett minutts stillhet.

Seremonien ble avsluttet med fremføring av «Ja vi elsker» av Røyken Brass og allsang.

RHA viser fine bilder fra seremonien på Verdig 8. mai-markering i Røyken

Se hele programmet nedenfor, nedlasting HER. Se også hele 8. mai-programmet i Asker nederst på siden.

BESØK AV SPRENGSTOFFPRODUSENTEN CHEMRING NOBEL – HISTORIEN OG NÅSITUASJONEN.

Tekst og foto: Arnulv Lemme

Selskapet som er beliggende på Sætre er en av få produsenter av høyeksplosiver til forsvarsindustrien i Europa og eneste i Norge.

Daglig leder Helge Husby sammen med økonomisjef Ane Standnes Grønlund holdt et interessant foredrag om selskapets rolle i en urolig verden.

Vi hadde også invitert Hurum RK til møte og over 40 rotarianere var samlet på Høyenhall og vi fikk alle en god forståelse av situasjonen og dimensjonene på det oppdraget selskapet har fått som konsekvensen av krigen i Ukraina.

Helge hadde delt sin presentasjon i to deler, nemlig historien om sprengstoffproduksjon på Sætre og situasjonen til selskapet i dag.

Bla nedover og se bilder Helge viste under foredraget.

Fra notater på min notatblokk;

HISTORIEN

Chemring har en lang og rik historie med røtter tilbake til Alfred Nobel. Fabrikken på Engene har vært en viktig hjørnestensbedrift i Sætre gjennom mange generasjoner og er fortsatt en svært ettertraktet arbeidsplass innen avansert kjemi.

I dag har Chemring Nobel 167 ansatte der mange har nisjekompetanse innenfor sitt område.

Selskapet ble stiftet i juni 1865 og fikk navnet Nitroglyserin Compagniet. De kjøpte patent av Alfred Nobel til fremstilling av nitroglyserin og etablerte fabrikk på Lysaker. Målsettingen var å produsere 200 pund (ca. 100 kg) nitroglyserin pr. dag. Produksjonen gikk jevnt og trutt og uten alvorlige uhell. Etter nesten 9 års drift skjedde imidlertid en alvorlig ulykke (1874), fabrikken gikk i lufta og én av arbeiderne omkom i den voldsomme eksplosjonen.

Fabrikken ble bygget opp igjen og produksjonen kom i gang igjen etter relativt kort tid. Det ble imidlertid reist erstatningskrav både fra myndighetene og naboeiendommene. Selskapet tapte og det ble derfor besluttet å flytte produksjonen fra et relativt tettbygd område.

I august 1875 ble det således inngått kontrakt om kjøp av eiendommen Engene på Sætre i Hurum.

Tre viktige kriterier for valg av tomt til ny fabrikk var;

• Tilstrekkelig sikkerhetsavstand til naboer og veier
• Bør ligge ved sjøen med hensyn til transport
• Må ha tilgang til kjølevann  

Tillatelse til drift ble gitt 15. juli 1876 og regulær drift startet opp 2. oktober etter 10 måneders anleggsdrift.

Fabrikken på Engene produserte  følgende;

• Nitroglyserin
• Nitrocellulose
• Produksjon av dynamitt
• Røyksvakt krutt – ballistitt

Det skal i denne sammenheng nevnes at Ballistitt No.6 ble benyttet i Moses og Aron på Oscarsborg 9 april 1040.

Produksjonen av dynamitt på Engene ble avviklet i 1964 og flyttet til Gullaug i Lier.

Anlegget for HØYEKSPLOSIVER ble åpnet i desember 1968. Denne var basert på amerikansk teknologi og fabrikken har mange likhetstrekk med Holston Army Ammunition Plant (HAAP) i Tennessee, USA.

Produktene består av høyeksplosiver med benevnelsen HMX og RDX og brukes i det vesentlig av forsvaret som ammunisjon tilknyttet utstyr i Flyvåpenet, Sjøforsvaret og Hæren.

Produksjonen foregikk i mange år i Dyno Nobel som var et av verdens største sprengstoffprodusenter som opererte i mer enn 30 land og hadde over 5000 ansatte.

I 2006 ble Dyno Nobel solgt til Australia og det australske selskapet Orica  tok over anlegget på Sætre. De ønsket imidlertid ikke å ivareta den militære sprengstoff-produksjonen og denne ble igjen solgt til Chemring Group i England som stiftet selskapet Chemring Nobel AS i 2007.

Chemring Group er et verdensledende teknologiselskap i England og med selskaper primært i UK og  USA. De har to virksomhetsområder, nemlig sensorer & informasjon som fokuserer på informasjons- og elektronisk krigføring, kjemiske og biologiske deteksjonssystemer samt deteksjon av eksplosiver. De opererer på tvers av forsvar, nasjonal sikkerhet og industriell beskyttelse.

Det andre virksomhetsområdet er mottiltak & energirike materialer som fokuserer på avanserte mottiltak for å beskytte fly og sjøbaserte våpensystemer mot rakettangrep samt svært pålitelige engangssystemer for kritiske funksjoner innen romfart, forsvar og industri.

CHEMRING NOBEL AS –  SITUASJONEN I DAG

Chemring Nobel designer og produserer en rekke høyeksplosiver som hovedsakelig leveres til kunder i forsvarsindustrien (90 %) for bruk i stridshoder i våpen.

Fremdeles er produktet HMX det største og utgjør 80 % og RDX utgjør 15 %.

Selskapet er den største produsent av sitt slag i Europa og den eneste i Norge. 

Strategisk partner i Norge/EU/NATO er sprengstoffprodusenten Nammo på Raufoss.

De levere også en rekke nisjeprodukter (10 %)til gruve-, olje- og gassindustrien. Produktene er generelt skreddersydde til spesifikasjoner som kundene krever.

Selskapet hadde i 2023 en omsetning på MNOK 580 hvorav 90 % er eksport fordelt med 50 % på hhv. Europa og USA.

Pr. nå har selskapet 193 ansatte som dekker områdene fagarbeidere, laboranter, kjemikere, ingeniører og økonomer.

Som produsent av ammunisjon er selskapet underlagt vesentlige betingelser og har en rekke særlige forpliktelser å forholde seg til, nemlig

• Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven)
• Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (eksportkontrolloven)
• Miljødirektoratet
• Direktoratet for sivilt beredskap (DSB)
• Arbeidstilsynet
• Forsvaret
• Asker kommune

I tillegg er Stortingsmelding nr. 17 fra 2021 fra Forsvarsdepartementet om «Samarbeid for sikkerhet» knyttet til nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk og fremtidsrettet forsvar, særlig aktuelle i disse dager.

Selskapet er vurdert som et kritisk ledd i utvidelse av forsvarsindustrien både i Norge og Europa. Dette betyr i klartekst at selskapet er oppfordret til å øke produksjonskapasiteten betydelig og rasket mulig.

Helge Husby uttrykte det slik;

» FOR CHEMRING NOBEL ER IKKE FORRETNINGER LENGER BARE FORRETNINGER. 

  BEDRIFTEN HAR FÅTT ET OPPDRAG»

Helge refererte i denne sammenheng til uttalelse fra adm.dir. i Nammo:

«Med dagens produksjonskapasitet i Europa vil det minst ta 40 år å produsere det antall artillerigranater NATO og Ukraina har bruk for. Konsekvensen av  for liten produksjonskapasitet er en Europeisk forsvarskrise»

Som en konsekvens av dette er de oppfordret til og har planlagt for en betydelig utvidelse av anlegget i løpet av 2024- 2027.

Helge presiserte her at det er viktig å ha robuste rammebetingelse både for selve produksjonen og ikke minst den planlagte utvidelsen.

De er som virksomhet opptatt av sikkerhet for ansatte og ikke minst nærmiljøet samt de miljømessige konsekvenser deres produksjon kan gi.

Så langt venter de på Askers kommunes behandling og godkjenning av utvidelsen ihht reguleringsplanen for området. De vil kunne starte med utvidelsen så snart reguleringsplanen er godkjent. I denne sammenheng er sikkerhetssonen for anlegget sentralt  og den vil ikke bli utvidet.

Et annet vesentlig moment har vært tillatelsen fra Miljødirektoratet til å øke utslipp av nitrogen i Oslofjorden til 200 tonn pr år. Helge opplyste her at på stekningen fra Hvaler og inn til Oslo slippes ut 26 000 tonn nitrogen pr. år.

I Indre Oslofjord slipper Asker kommune ut 240 tonn og VEAS 600 tonn pr. år. Til sammenligning slapp Chemring ut 33 tonn i 2023. Det vil kunne øke til 114 tonn pr. år inntil nytt gjenvinningsanlegg er ferdig og deretter reduseres betydelig. De siste årene har de investert over MNOK 200 i forskjellige miljøtiltak.

Til slutt bemerkes;

For referenten, som har vært ansvarlig ekstern revisor for Dynokonsernet i over 15 år og som revisor i Chemring fra oppstarten i 2006 til 2012, var dette ekstra spennende å høre på.

For nedlasting.

Møtet var tidsmessig noenlunde likt delt på følgende to emner:

• Bleiker videregående skole
• Det nye sykehuset i Drammen

Orientering om Bleiker videregående skole

v/ rektor Per Erik Skjelbred

Skolen ble etablert i 1969, har utmerkede og moderne skolefasiliteter, ble bygget for ca. 900 elever, har nå ca. 750 elever, og de tilbyr følgende studieretninger:

• Elektro og datateknologi                       –    Medier og kommunikasjon
• Idrettsfag                                               –    Helse og oppvekst
• Opplæring for voksne                            –    Påbygging til generell studiekompetanse
• Salg, service og reiseliv                         –   Teknologi og industrifag
• Tilbud til minoritetsspråklige                –   Informasjonsteknologi og medieproduksjon
• Tilrettelagt opplæring.

De har egen velodrom og barnehage, nærhet til idrettshall, men nesten ingen parkeringsplasser – de er omgjorte til diverse barneaktiviteter i trygge omgivelser.

Det nye sykehuset i Drammen – konsekvenser for innbyggere og arbeidsplasser i Asker

v/ adm. dir. Vestre Viken Helseforetak, Lisbeth Sommervold

Vestre Viken HF leverer helsetjenester til ca. 500.000 mennesker fra følgende sykehus: Bærum, Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Blakstad, og fra Hallingdal sjukestugu. Vestre Viken HF er 3. største helseforetak i Norge.

Drammen nye sykehus er lokalisert i sjønære omgivelser og etter hvert parkmessige omgivelser. Det vil være lokalsykehus for ca. 200.000 innbyggere og sentralsykehus for  hele regionen. Nybygget er på 122,000 m2 – tilsvarende ca. 1.000 eneboliger – og vil få ca. 4.000 ansatte. Det har ca. 5.500 rom og 554 sykehussenger. Innflyttingen vil finne sted gradvis fra august til november 2025. Et særpreg ved sykehuset er at det er brukt mye flere farger enn normalt – bla. for å signalisere avdeling/seksjon og for at man lettere skal kunne finne frem. Pris for hele sykehuset ca. 15 milliarder kroner.

Sykehuset er mindre, vil få færre ansatte og får muligens færre parkeringsplasser enn det gamle, men skal likevel ha god kapasitet. Hovedforklaringen på dette er at «man skal være hjemme når man kan – på sykehus når man må». Hjemmetjenesten vil bygges ytterlige ut og ikke minst vil man gradvis gå over til virtuelt sykehus – dvs. man vil i økende og etter hvert stor grad ta i bruk digitale løsninger for hjemme diagnostisering og oppfølgning/behandling.

Videre vil kunstig intelligens (KI) i økende grad bli tatt i bruk – noe som i betydelig grad vil korte ned den tiden man har behov for å være på sykehuset for å få sin diagnose og man vil i større grad kunne fjerndiagnostisere og følge opp pasienten hjemme.

Dette vil igjen si at hver ansatt kan handtere langt flere pasienter. Allerede siden man startet med å bruke KI ved sykehuset for noen få måneder siden, har man brukt dette til ca. 15.000 diagnoser og ved dette har man redusert ventetiden for diagnose med ca. 175 døgn og spart ca. 5.000 legekonsultasjoner. Redusert ventetid for å få sin diagnose pga. KI, samt øket grad av fjerndiagnostisering og fjernoppfølging, reduserer naturligvis behovet for antall ansatte, antall senger og dermed også behovet for antall parkeringsplasser ved sykehuset. Hovedsakelig derfor regnes det med at det nye sykehuset vil trenge færre ansatte samt ha rikeligere med parkeringsplasser og senger til tross for at det har både færre parkeringsplasser og antall senger enn ved det gamle sykehuset.

Når det gjelder KI anses dette for et trygt hjelpemiddel – det er i sin helhet basert på eksisterende akseptert viten og det vil ikke bli bygget på lærende alogritmer. Det regnes også med at KI vil kunne bidra godt til å prioritere riktigere bruk av lege og sykepleier tjenester – dvs. til de pasientene som trenger dem mest.

Rekrutteringen til det nye sykehuset i Drammen synes bra/god.

Sykehuspsykiatrien ved Blakstad sykehuset vil bli flyttet over til det nye sykehuset i Drammen i løpet av 2030–2040, men det regnes med at deler av bygningsmassen på Blakstad fortsatt vil bli benyttet ved at nye helsetjenester vil bli lagt dit.

En del av eksisterende området for Blakstad sykehus forventes å bli benyttet til boligbygging. De fleste som er ansatte ved Blakstad i dag, forventes å bli med over til Drammen sykehus og det antas at nye helserelaterte aktiviteter på Blakstad kan generere et behov for omkring 150 helsearbeidsplasser – derfor antas at få eller i beste fall ingen som er ansatte der pr. i dag vil stå uten arbeidsplass som følge av denne prosessen.

Slemmestad 22 april 2024 / Steinar Forberg

Røyken RKs klubbmøte 8. april var hovedsakelig viet utdelingen av «Gutten i Røyken» for 2023.

Trine og Jens Lillegraven ble tildelt prisen for deres solide og mangeårige innsats for barn, idrett og nærmiljøet gjennom treneransvaret for turngruppa i IL ROS.

Det var en stor glede for Røyken Rotaryklubb å tildele prisen til Trine og Jens i form av et flott bilde med tittelen » BJØRK 1″ av kunstneren Randi Bjerkås Lyngra fra Hyggen. Skiltet «Gutten i Røyken 2023» er påsatt nederst på rammen.

Ved overrekkelsen ble det påpekt at bilde som ble overrakt vinnerne viste en flott bjørk som strakk seg oppover og vokste og som også kunne symbolisere den innsatsen Trine og Jens gjør for turngruppa ved at med deres veiledning og motivasjon så har turngruppa vokst betydelig både lokalt og nasjonalt.

Se også oppslaget i RHA (papiravisen) og nettavisen!

Det skal i denne sammenheng sies at arrangementskomiteen med Kolbein & co til møtet hadde kjøpt inn gode smørbrød og kringle slik at vi kunne nyte god mat og kaffe innimellom prisutdeling og takkeord.

Tilstede på møte i tillegg til Trine og Jens var også styreleder Yngve Hellerud i IL ROS Turn samt «Gutten i Røyken» 2021 «Mr. Speider» fra Hyggen», Torgeir Feyling. De fortalte alle om turngruppa og driften av den.

Fra Yngve sin orientering nevnes:

Trine og Jens Lillegraven er IL ROS’ sitt SUPERPAR og har i en årrekke vært krumtappen i turngruppa i ROS. De er både trenere og administratorer. Jens har selv vært aktiv turner og når deres barn som nå er voksne, ble gamle nok til å starte med turn ble de engasjert som trenere og ellers alt mulig personer i gruppa. De rigger opp og ned utstyr, veileder, motiverer, utfordrer og trøster.

Paret har vært helt avgjørende for at IL ROS Turn i dag fremstår som en solid, stabil og sammensatt gruppe. Trine og Jens tilrettelegger  for at utøvere, i alle aldersgrupper fra 1.klasse til og med voksenturn, har mulighet til å utfolde og utfordre seg fra nivåene hver enkelt er på.

Fra å være en liten turngruppe i ROS har de nå vokst til å bli den største i både Asker og Buskerud med over 250 aktive turnere.

De har også en stor del av æren for at IL ROS Turn nå har etablert seg på høyt nivå i Norge i troppsturn. Klubben har fått 2 gull i NM, nemlig Junior Kvinner – Frittstående i 2018 og Junior Mix frittstående i 2022. I tillegg ble det sølv i NM for Junior  Mix Frittstående i 2021.

IL ROS Turn er også representert med deltagelse i Nordisk mesterskap.

I tillegg til IL Ros Turn er de engasjert i utviklingen av spesielt troppsturn i kretsen, men også nasjonalt. De er uten tvil et par som kan kalles ILDSJELER i vårt lokalsamfunn.

Styret i turngruppa er «evig takknemlig for at de stiller opp på den måten de gjør».

Fra Trine og Jens sin orientering nevnes:

De er begge to speidere. De mener de hver på sin måte har evne til å se mennesker, motivere de og prøve å få til en utvikling som turnere. Også har de en stor gjennom­føringsevne. Og ikke minst synes de det er spennende og kjekt å se at barn til tidligere turnere dukker opp på treninger. Da må vi ha gjort noe riktig!

Trine nevnte spesielt det faktum at mange barn i dag ikke er så mye ute i skog og mark og har ikke så god finmotorikk. De er ikke vant til å løpe, falle, hoppe, balansere etc.. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Og det er spesielt kjekt å se at via turn og trening, kan de utvikle seg til å bli veldig gode.

Jens nevnte at særlig ROS Arena er et godt anlegg. Etter at det ble bygget har turngruppa vokst veldig til dagens nivå. Med rundt 250 turnere er det imidlertid en øvre grense mht. hallens  kapasitet. Til vårsesongen 2024 er det åpnet for påmelding til hele 22 kategorier for ulike aldersgrupper som f.eks. grunntrening, troppsgymnastikk,  frittstående, teamgym samt turn for voksne og et rytmeparti for 4.klasse jenter.

Dette sier noe om populariteten og for noen klasser er det ventelister.

De avsluttet med å takke så mye for prisen og sa at » Turn er gøy for alle – både barn, ungdom og voksne samt de som trenere».

Møte 18.03.2024 var et fellesmøte med oss hos Hurum RK med tittel «HISTORIEN OM «MAUD»» fortalt av Jan Wanggaard fra Tofte som var med på å få «MAUD» hjem til Norge i regi av eiendomsselskapet Tandberg Eiendom.

Tilstede var rundt 20 Rotarianere hvorav 7 fra vår klubb.

Jan Wanggaard gav oss deretter en flott historiefortelling om ««Maud»ekspedisjonen» med fine bilder og illustrasjoner.

Maud-ekspedisjonen var Roald Amundsens ekspedisjon i årene1918-1925 gjennom Nordøstpassasjen med forsøk på å drive over Nordpolen med i øst-vest-strømmen med polarskuta «Maud». Med seg hadde han ni menn, inkludert oseanograf og vitenskapelig leder Harald Ulrik Sverdrup. Det tok to år å seile gjennom den isfylte Nordøstpassasjen, og ett år til fast i isen nord for Beringstredet før Amundsen ga opp og forsøkte i stedet å fly over Polhavet. «Maud» fortsatte med redusert mannskap til 1925, men ga opp og skuta endte opp i Cambridge Bay nord i Canada.

1916-1917 Byggingen

Polarskipet «MAUD» ble bygget hos Christian Jensens båtbyggeri i Vollen i perioden 1916-1917. Skuta var 120 fot (36,5 meter) lang og 40 fot (12,3 meter) bred og hadde en semidiesel-motor. Den var spesialbygget for at den skulle kunne fryse fast i isen og drive over Nordpolen for å nå polpunktet – slik som Nansen forsøkte 1893-1896 med «Fram».

Oppdragsgiver var Roald Amundsen som planla en ekspedisjon til Arktis, der målet var forskning i områdene og forhåpentlig å nå Nordpolen. Amundsen hadde tjent gode penger på aksjer, og disse ble satt inn i byggingen av «Maud».

Båtbygger Jensen anslo først kostnaden til rundt 300.000 kr. I løpet av byggeperioden steg både material- og lønnskostnader betydelig og totalkostnadene for selve båten ble rundt 650.000. Båten ble bygget med solide og tett plasserte spant av krokeik – en nevebredde mellom hvert spant. Den ytre kledningen på skroget var av 4 tommer eik med en 2½ tommers ishud av eik fra kjølen og halvveis til dekket. Eiketømmeret ble importert fra Holland fordi det ikke ar stor nok eik i Norge (!)

Båten ble sjøsatt 7. juni 1917.

Les mer om byggingen av skuta HER.

Opprinnelig var Amundsens plan å bruke «Fram» til ekspedisjonen, men den var i for dårlig forfatning etter Amundsens sydpol­ekspedisjon (1910-1912) og var blitt liggende i påvente av at Panamakanalen skulle åpnes (1914).

2017-2018 Klargjøring for Arktis

Vinteren 1917-1918 lå båten i Kristiania for klargjøring og ombordlasting av utstyr og ikke minst proviant for flere år i Polhavet. Det ble også tatt ombord 100 tonn med diesel.

18. juli 1918 forlater «Maud» Vardø for å seile østover i retning Beringstredet. Mannskapet bestod av erfarne menn med blant annet skipper Helmer Hansen og Oscar Wisting som begge var med på Amundsens berømte sydpolsekspedisjon i 1910-1912. Forskningsleder var professor Harald Ulrik Sverdrup. Havstrøm, temperatur, vind og magnetisme var av tingene som skulle registreres.

Planen var å seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort.

1918-1921 Fast i isen

De følger kysten østover. Når de kommer til det nordligste punktet på fastlandet møter de isen og får sin første overvintring i isen.

Sommeren kom sent i 1919 og i august låg «Maud» fremdeles fast i isen. Høsten 1919 forlater to av mannskapet skuta. De reiser med hundespann vestover mot Dickson som er ca. 80 mil unna. Etter Amundsens ønske har de med seg vitenskapelig materiale til Dickson. De kom imidlertid aldri frem og omkom på turen. Levninger og sleden ble senere funnet.

De hadde forhåpninger om å drive med isen. Men etter kun noen ukers drift ble «Maud» igjen stoppet av isen og en ny vinterhavn ble etablert ved Ajonøya.

Først sommeren 1920 løsner isen og de kan sette kursen mot Nome i Alaska. Her forlater 3 av mannskapet skuta og det er bare Wisting, Sverdrup og Olonkin som vil følge Amundsen videre med «Maud». De gjør flere forsøk på å drive mot Polhavet, men mislykkes og må tilbringe nok en vinter i isen ved Kapp Serdze Kamen. Under baksing i isen hadde «Maud» skadet både hovedpropellen og reserven og Amundsen konstaterte at de måtte seile til Seattle for reparasjon når sommeren kom.  De kom seg ut av isen i juni 1921.

1921-1922 Intermesso

Ved hjelp av et amerikansk oppsynsskip kom de seg ca. 400 km sørover og ankom Seattle for egen maskin i slutten av august (1921). Her ble «Maud» reparert under oppsyn av Wisting og fikk sin fjerde overvintring. Sverdrup drog til Washington hvor han fikk et engasjement som assistent ved Carnegie universitetets avdeling for jordmagnetisme basert på de undersøkelser ekspedisjonen hadde utført. Amundsen reise hjem til Norge for å jobbe med diverse saker, ikke minst økonomien.

1922-1925 Nye forsøk i/over Polhavet

I mai 1922 kom Amundsen og Sverdrup tilbake til «Maud» og et nytt forsøk på driften over Polhavet skulle ta til. Amundsen hadde imidlertid endret sine planer. Han ønsket nå å forsøke å fly over Polhavet fra Alaska til Svalbard. Han hadde fått et lite fly fra en amerikansk flyfabrikk og det skulle være med «Maud» til observasjonsbruk. I tillegg hadde han fått anskaffet et Junker-fly som også ble tatt ombord. Han hadde delvis fått nytt mannskap med blant annet flyveren Oscar Omdahl. Wisting skulle nå være skipper og Sverdrup skulle fortsette med sine vitenskapelige undersøkelser.

I juni 1922 gikk «Maud» nordover igjen og i slutten av juli ble Junker-flyet satt i land nord i Alaska sammen med Amundsen og flyver Omdahl. Med seg på denne turen hadde han også fotografen Reidar Lund som tar opp film fra ekspedisjonen og ikke minst forsøkene på flyging. Men de kom seg ikke på vingene den sommeren på grunn av det stormfulle været og både «Maud» og flyet måtte igjen overvintre i isen.

I mai 1923 ble det foretatt to flyginger fra «Maud». Flyet totalhavarerte under andre landingen og det var ikke mulig å reparere det igjen. Dette var blant de aller første flyvinger i polare områder og man lærte å se på mulighetene for å lette og lande på isen.

Etter dette fikk Wisting beskjed fra Amundsen om å snu og ekspedisjonen måtte stampe seg tilbake til Beringstredet som ble nådd i august 1925 etter tre nye år i isen.

Les detaljer og se bilder fra «Maud»-ekspedisjonenn HER, HER og HER.

Resultater som teller

Selv om Roald Amundsen mislyktes med å nå Nordpolen med «Maud», ble det utført omfattende og resultatrike undersøkelser under Harald Sverdrups ledelse, og det har gitt «Maud» ekspedisjonen status som en av de viktigste i sin tid.

Den dedikerte innsatsen til Sverdrup (1888-1957) med de omfattende geofysiske målingene og observasjonene står som ekspedisjonens viktigste resultat. Hans studie av tsjuktsjerne var også et vesentlig arbeid.

(En grundig beskrivelse av det vitenskapelige arbeidet på Maud-ekspedisjonen 1922-1925 er dokumentert i en masteroppgave 2016)

(Les om Sverdrups modell for bølger mot land – av betydning for landgangen i Normandie 1944 HER. En kuriositet er at en norsk meteorolog var sentral i forbindelse med D-dagen: Sverre Pettersen (1898-1974). Hans varslingsgruppe i England meldte om storm i Den engelske kanalen den 5. juni, og bølgemodellen til Sverdrup og Munk varslet altfor høye bølger på strendene i Normandie – og invasjonen ble utsatt fra 5. til 6. juni 1944.)

Nedverdigelsen

Amundsen gikk konkurs i 1925 og «Maud» ble solgt på tvangsauksjon til Hudson’s Bay Company (HBC) for $ 40 000, omdøpt til Baymaud og brukt som forsyningsskip til selskapets utposter. I august 1927 fortsatte Baymaud med planlagte oppdrag og endte opp i Cambridge Bay i Canada. Der ble hun liggende som flytende maskinverksted, lager og radiostasjon. En lekkasje oppsto ved propellakselen i 1930, og da det ikke var fasiliteter for å reparere henne, sank hun på grunt vann der hun lå – i Cambridge Bay. Styrbordsiden og akterenden stakk fremdeles over vannet sammen med dekkshuset og mastene.

Slik ble hun liggende og forfalt i over 80 år. Em mast ble brukt som flaggstang, dekkshuset til bygningsplank, og i 1939 var dekket borte. Isen har også gjort sitt – men pelemarkene har holdt seg unna takket være det kalde vannet i Arktis.

Redningens preludium

I 1990 kjøpte Asker kommune Baymaud for én $ fra HBC, Det forelå store planer om å få vraket tilbake til Vollen og restaurere det så skuta kunne flyte igjen. I 1993 fikk Asker kommune fra Canadian Cultural Properties Export tillatelse til å ta vraket til Norge, men flytteprosjektet rant ut i sanden, og planene ble aldri realisert. Eksporttillatelsen utløp.

Tidlig i 2011 var forhandlinger i gang for å få ført eierskapet tilbake til Canada og Cambridge Bay. Det var planer i Canada om å få vraket erklært som et nasjonalmonument.

BERGINGEN: ««MAUD» RETURNS HOME«

I 2011 startet prosjektet ««Maud» Returns Home» sitt arbeid med å frakte skuta tilbake til Norge. Vraket ble hevet i 2016 og i 2018 ble det slept til Norge av «Tandberg Polar».

Les intervju av Jan Wangaard i RHA der han bl.a. forteller om forhandlinger med myndigheter i Canada for å få «frigitt» skuta.

Se bilder fra overfarten og hjemkomsten HER på prosjektets eget nettsted.

I august samme år ble vraket slept inn Bunnefjorden utenfor Amundsens hjem Uranienborg, og etter en kort visitt «hjem» i Vollen, ble det fraktet til Tofte.

Se bilder: «Maud» er tilbake i Vollen etter 101 år

Tandberg Eiendom eier båten og de jobber med at det skal bli et museum der – og skape «Maudheim».

ADDENDUM Red.anm.

«Maud» var vel fortøyd og tildekket da vi i juli 2019 tok med oss vår polar-interesserte amerikanske familie til Tofte for å se skuta. Vi sto på kaia og snakket om Amundsen, «Fram» og ferden til Antarktis, «Gjøa» i nordvestpassasjen – og selvsagt «Maud» i nordøstpassasjen. Da plutselig «ut av intet» dukker det opp en kar i shorts som spør om vi har lyst til å ta en tur ombord.

Det var selvfølgelilg Jan Wanggaard – og vi fikk en fantastisk guided tur ombord der Wanggaard fortalte om «Maud»-prosjektet.

ved Håkon Espeseth og Christian Bolstad fra eiendomsmegler Krogsveen.

Tekst: Steinar Forberg

Presentasjon av Krogsveen

• Etablert i 1975 av Gunnar Krogsveen – er eldste eiendomsmegler firma i Norge.
• Siden 2018 eid av Pareto
• Har 50 avdelings kontorer og totalt ca. 400 ansatte i Norge
• Røyken kontoret på Rortunet etablert i år 2000 – har nå 6 ansatte
• Har støtteapparatet til avdelingene i hele landet, sentralisert på Fornebu.

Utvikling på landsbasis

• 80% av boligtransaksjonene i Norge, skjer i de fylkene Krogsveen er representert i – dvs. syd for Trondheim
• Boligomsetningen i Norge steg jamt fram til og med 2021 – deretter ned vel 10%
• Fra 2013 – 2022 steg snitt m2 prisene gradvis fra kr 32.066 til kr 51.697
• Snitt prisutviklingen hittil i 2024 har vært på hele 4.5% – mindre stigning resten av året?

Lokalt Asker/Slemmestad

• Bruktbolig omsetningen i Asker fra 2013 til 2019 lå stabilt på ca. 250 – 260 boliger, opp til 313 i 2020 for så å falle tilbake til tidligere ås volum
• Snitt m2-pris øket fra kr 24.500 i 2013 til kr 40.800 2021, deretter ned 4,5% for 2023.
• Endringene i boligprisene avhenger primært av endringer i rentenivået
• Årlig prisøkning 2013 til 2019 lå på 2.3 – 3,1%, 2020 og 2021 3,5%, 4,5% i 2022 og 2023 3.0% og i januar i år hele 3%.
• Regner med at prisnivået i Slemmestad området vil fortsett å øke noe fremover. I nærmeste fremtid fordi nybyggingen så omtrent har stoppet opp – dvs. redusert tilbud. Deretter fordi man venter noe rentenedgang. Nærheten av sjøen, ytterlige utbygging  med påfølgende bedring av tjenestetilbudet, indikerer fortsatt bra prisutvikling og god etterspørsel på boligmarkedet på og omkring Slemmestad i overskuelig fremtid.
• Ny R-134 tunnel mot Drammen vil komme til å gjøre Spikkestad og Midtbygda området mer ettertraktet og dermed forvente bra prisutvikling også der.

Referat fra møte arrangert av Hurum Rotaryklubb mandag 4. mars 2024 kl. 1900 – 2000 .Sætre innbyggertorg, møterom «Dynamitten». Tekst og foto: Erik Fjeld, Hurum RK.

Foredragsholder: Even Eriksen, statssekretær for justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl.

Til stede: 14 medlemmer + ca 20 gjester

President Sigmund Stokke åpnet møtet og introduserte foredragsholderen Even Eriksen som er statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet. Han var på Stortinget i 2 år som vararepresentant for Anette Trettebergstuen og ble statssekretær fra august 2023. Han er utdannet jurist og kommer fra Trysil.

Eriksen startet med krigene som foregår i verden, da spesielt i Gaza og Ukraina. Folkeretten sier at flyktninger har krav på beskyttelse. Dublin-avtalen som gjelder avtale i EU/EØS- landene, sier at flykninger bare kan søke om asyl i det landet de først kommer til. For å utjevne litt mot landene i Syd-Europa har Norge påtatt seg å ta imot 1000 såkalte «kvote-flykninger» pr. år. Flykninger fra Ukraina har fått innvilget «midlertidig kollektiv beskyttelse», som betyr at de har rett til arbeid, men ikke permanent opphold.

I år regner man med at det vil komme 35.000 flyktninger til Norge, hvorav 30.000 fra Ukraina.

Statssekretæren tok sterkt avstand fra hva som har skjedd i Drammen. Alle flyktninger bør få samme behandling uansett hvor de kommer fra. Han har stor forståelse at mange kommuner kan ha problemer med å bosette flyktninger, skaffe barnehageplass, skole, helsevesen etc. Mange ser også positivt på det, på steder hvor det er mangel på arbeidskraft og som ønsker tilvekst i befolkningen.

Ukrainere er lettere å få bosatt. Det tar 2-3 måneder. For andre flykninger kan det ta over ett år før de kan forlate et asylmottak.

Norge mottar forholdsvis flere flykninger fra Ukraina enn de øvrige nordiske land. Hvorfor velger de Norge? De får tydeligvis bedre støtteordninger i Norge, noe som regjeringen har justert noe på.

Totalt er det kommet over 70.000 flyktninger til Norge som har søkt om kollektiv beskyttelse

Studier viser at Ukrainske flykninger er godt fornøyd med mottaket i Norge spesielt i senere tid. Språk er et problem. Det viser seg at de er dårligere i engelsk enn øvrige flykninger. Det er også kulturforskjeller når det gjelder helsevesen. Det er flere nå enn tidligere som ikke ønsker å flytte tilbake til Ukraina.

President Sigmund Stokke takket foredragsholderen for at han ga oss et godt innblikk i flyktningpolitikk og integrering.

Dette var et folkemøte som var blitt behørig annonsert i både RHA, Budstikke og på sosiale medier. Kantina var også reservert, hvor det ble servert hjemmebakte kaker og kaffe før møtet. Mange takk de som sto for det. Klubben var derfor spent på hvor mange som kom. Undertegnede rakk ikke å telle, men det må ha vært mer 20 gjester, mest fra våre naboklubber.

Rektor ved Bleiker videregående skole, Per Erik Skjelbred: Informasjon om skolen, og forholdet til fylkeskommunen

Administrerende direktør for Vestre Viken HF, Lisbeth Sommervoll: Status fra Vestre Viken helseforetak.

Se invitasjonen nedenfor, eller last den ned på egen enhet.

Statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet Even Eriksen om flyktninger og integrering i storsalen «Dynamitten» i Sætre innbyggertorg

Hurum Rotary Klubb inviterer medlemmer av alle rotaryklubbene i Asker og alle andre interesserte til informasjonsmøte om flyktningsituasjonen, spesielt fra Ukraina.

Last ned invitasjonen eller les nedenfor.

FLYKTNINGER OG INTEGRERING

Hurum Rotary Klubb inviterer medlemmer av alle rotaryklubbene i Asker og alle andre interesserte til Informasjonsmøte om flyktningsituasjonen, spesielt fra Ukraina.

Mandag 4. mars kl 19.00 kommer statssekretær i justis og beredskapsdepartementet Even Eriksen til storsalen «Dynamitten» i Sætre innbyggertorg. Han vil ta for seg flyktningestrømmen som kommer inn i landet og hvordan disse skal integreres. I tillegg kommer han også inn på de store, store utfordringene med barn og ungdom som har forsvunnet og fortsatt forsvinner fra våre flyktninge-mottak. Even har engasjert seg sterkt i dette arbeidet i Norge, men har også deltatt i internasjonale fora for å avhjelpe disse store utfordringene.

Etter Russlands invasjon av Ukraina har millioner av flyktninger flyktet fra det krigsherjede landet og i 2022 og 2023 har over 70.000 av flyktningene fra Ukraina søkt asyl i Norge.

Regjeringen må tilrettelegge forholdene slik at hensynet til kapasiteten i kommunene ivaretas. Av disse grunner er det også lagt begrensninger på flyktningenes tilbud for å beholde kontrollen over antallet som kommer inn i landet. Dette for at ikke flyktningestrømmen skal føre til at tilbudet i kommunene ikke kollapser.

På møtet vil vi møte en statssekretær som engasjerer seg og vi har også merket oss at han gjorde som mange av Rotarys medlemmer og var bøssebærer under TV-aksjonen der pengene i høst gikk til organisajonen «Redd Barna».

Dette er et møte som er åpent for alle og vi håper på et godt besøk på Sætre innbyggertorg denne kvelden. Det blir servert kaffe og kake i kantina ved siden av møtelokalet fra kl 18.15.

Dersom det er spørsmål om møtet så kontakt gjerne:

President Sigmund Stokke – Tlf 955 20 035

Programansvarlig Gunnar Myrvang – Tlf 902 60 662

REFERAT FRA MØTE 12-02-2024 MED FOREDRAG AV LEGE STEIN HOFF MED TITTEL » ALENE OVER ATLANTERHAVET I ROBÅT»

Tekst: Arnulv Lemme

Til dette hadde vi også invitert Hurum Rotaryklubb og hele 23 rotarianere samt 4 gjester fikk høre et meget spennende foredrag av Stein som har ROING som sin store lidenskap. 

Stein er utdannet lege fra universitetet i Glasgow og er spesialist i indremedisin.

I Glasgow traff han sin kone Diana som også er lege og en meget habil roer.

Han begynte med aktiv roing som 17 åring i Sandefjord Roklubb i 1962 og er både norsk og skotsk mester. Som lege jobbet han flere steder og var aktiv roer som medlem i roklubber i England, Oslo, Bergen, Kristiansand og Drammen.

Interessen for vann og hav tok han og Diana med barna Elisabeth og Martin på JORDOMSEILING i fra 1977 med båten «Red Admiral». De jobbet og seilte i fem år og hadde lange opphold på land. Barna gikk i barnehage og skole på Barbados og på New Zealand. Da hadde de fått enda et barn, Robert, som ble født under oppholdet på New Zealand.

Under seilasen hjemover hadde de også et tre måneders opphold i Durban i Sør Afrika.

Etter jordomseilingen slo familien seg ned i Kristiansand hvor de bodde i nesten 27 år.

FOR STEIN OG DIANA ER ROING EN VESENTLIG DEL AV LIVET. Se Steins bildeserie her, eller scroll nedover.

Det var i Kristiansand tanken på HAVROING startet og i 1996-1997 bygget Stein og vennen Arvid Berntsen fra Kristiansand Roklubb båten «Star Atlantic» . Arvid er elektroingeniør og er en praktisk og pålitelig person. Og 7. oktober 1997 lå 30 nokså like båter i sjøen utenfor Los Gigantes, Tenerife klar til å delta i en TRANS ATLANTIC ROREGATTA. I hver båt satt to roere klar til å ro på skift døgnet rundt i retning Barbados. Avstanden er rundt 2900 nautiske mil og med en estimert tid på rundt 70 døgn. Båt nr. 13 var den norsk «Star Atlantic» og ombord Stein og Arvid som stolte representanter for Norge.

Stein forteller at kroppen fikk skikkelig juling underveis. Selv om de var godt trent gav fingre, hender og huden på rompa de mye ubehag. Huden på setet var allikevel det største problemet, for når de rodde sine to timers økter, svettet og ble våte, fikk de ofte små kviser som ikke fikk tid til å heles mellom øktene. Salt og fuktighet gjorde at det brant og stakk som fra en nålepute. Ved et par anledninger hadde de så kraftig motvind at de gav opp å ro og bare låg og drev med et for lite drivanker. 

Disse ufrivillige pausene gjorde imidlertid at huden på rumpa kom seg betraktelig.

Etter 69 dager på havet kom de endelig i mål på Barbados. Da kunne de se tilbake på for det meste gode dager og noen fine netter på havet tross mange vondter og verker. Riktignok var mange av natteøktene et forferdelig slit med søvnmangel, høy sjø, dårlig sikt og vanskeligheter med å styre kombinert med problemer med huden bak.

På tross av et utall av problemer og utfordringer underveis gjennomførte de som de eldste deltagere denne styrkeprøven med stil. Og båten deres «Star Atlantic» ble nr. 17 av de 24 båtene som fullførte med gjennomsnittsfarten på 1,8 knop eller 3,3 km/t

Neste store prosjekt for Stein var å RO ALENE OVER ATLANTEREN. Det var det ingen nordmann som hadde gjort før.

Og med båten » Star Atlantic II» gjennomførte han i 2002 en rotur alene på over 96 dager i perioden 10 august til 14 november fra Lisboa i Portugal til havnebyen Georgetown i franske Guyana i det nordøstlige Sør Amerika. Dette er en strekning på godt over 3900 nautiske mil. Også her var det en kamp mot naturkreftene med høye bølger, hyppige stormbyger med sterke vindkast, fare for å ro inn i et orkanområde, besøk av stor grindhval og fisk samt ikke minst tekniske problemer med PC/laptopen etter 50 dager på havet som medførte at Stein ikke lenger kunne kommunisere via mail samt sende bilder fra turen.

Etter 95 dager på havet nærmet Stein seg Georgetown. Utfordringene  var da den lang­grunne kysten og pålandsvind med fare for å bli presset mot land og havarere i brenningene. Etterhvert dukket et kystvaktskip opp og tilbød assistanse opp elva inn til landsbyen Parika.

Men Stein ønsket å ankomme målet på egen hånd og etter en stri tørn både mot tidevann og strøm nådde han kaia i Parika et par timer før soloppgang.

Siste del av Steins foredrag var å fortelle om sitt prosjekt FOX II. Han hadde for lenge siden bestemt seg for å RO ALENE OVER NORD ATLANTEREN. Han ønsket å ro den samme ruta som de aller første havroere hadde gjort 120 år tidligere. Dette ble gjort av norsk amerikanerne Harboe og Samuelsen i 1896. De rodde i en 18,5 fot (6,2 meter) lang åpen fiskebåt fra New York til Scillyøyene på sørvestsiden av England og brukte 55 døgn på den nesten 3000 nautiske mil lange strekningen. For Stein var det å være 70 år gammel ved starten av denne turen, en ekstra personlig grunn for å gjennomføre den. Han ville demonstrere at også personer i hans alder fortsatt kunne være i god form, ha eventyrlyst og til å med ta del i fysisk krevende ekspedisjoner.

Han fikk til denne turen anskaffet en velprøvd robåt som var blitt rodd av to personer over Atlanteren to ganger. Båten fikk navnet FOX II. Dette var en havgående robåt med størrelse 7,3 x 1,8 meter som fullt utrustet veide rundt 1100 kg. Båten hadde ror, kahytt, køye og instrumenter akterut, cockpit og åpent rodekk i midten samt forpigg i baugen.

Søndag 15 mai i 2016  kl. 08.00 starten ferden fra New York og han må reise seg i båten i det han passerer Frihetsgudinnen og gjør honnør og hilser med hatten Denne båten var utstyrt med mange tekniske hjelpemidler bla. AIS (automatic identification system) som er koblet til kartplotteren, GPS-en og den digitale VHF radioen. På skjermen kunne Stein se et kart med sin egen posisjon, retning og fart. Skip i nærheten med AIS system vises også på skjermen og kunne identifiseres med navn, kallesignal, fart og kurs. Systemet varslet med piping ved mulig kollisjonsfare.

Første dagen var det hele tiden mye trafikk i leia og en konstant piping fra systemet. Først etter tre dager var han ute på åpent hav. Men det blåste kraftig. Det var grov sjø, båten rullet mye og han ble liggende flere dager med drivanker. Det var kaldt og tidvis mye tåke.

Etter 48 dager nærmet han seg kysten av Newfoundland og deretter bar det ut i Nord Atlanteren som er den tøffeste og mest værharde strekningen.

Den 2 august og etter 80 dager til sjøs fikk han melding fra Diana at dårlig vær var på vei. Men først etter to dager kom stormen med full styrke. Det var orkan i kastene og bølgene var store, bratte og hyppige. De kom på kryss og tvers. Båten ble kastet rundt flere ganger og cockpiten var full av vann.

Stein oppdaget også at drivankeret og tau var borte. Flere ganger ble han liggende opp ned i minutter før båten sakte rette seg opp igjen. Meldingen var at denne stormen  skulle vare i ytterligere 24 timer. Uten drivanker var båten vanskelig å stabilisere samt at my utstyret var blitt ødelagt. Og i denne voldsomme vindstyrken kombinert med svære bølger og kaldt vann i Nord Atlanteren vurderte Stein som sjanser for å overleve som minimale. Han tok derfor på seg overlevelsesdrakt og redningsvest. Han besluttet å aktiverte nødpeilesenderen og sendte ut Mayday- signaler. Først etter to dager i den ødelagt båten ble han  6. august reddet og heist om bord i det 300 meter lange malmskipet «Ludolf Oldendorf» som var på vei til Canada. Kommentaren fra mannskapet da jeg kom opp på dekk , » My good  you are an old man»

Stein utrykte stor takknemlighet til mannskapet som hadde reddet han. Og båten «FOX II» fikk nå seile sin egen sjø, men fortsatte å sende sine posisjoner inntil 28. september og da var den nord for Skottland. Nesten sju måneder senere ble den funnet på øya Spildra i Kvænangen i Troms da Stein fikk en telefon fra en 14 år gammel gutt som sa – «Æ ha funne båten din!» Og 27 mai 2017 fikk Stein og familien et vemodig gjensyn med båten i fjæra på en øy i Nord Norge. I dag er » FOX II» utstilt på kjøpesenteret AMFI i Farsund som var Samuelsens hjemby og til heder og ære for sine to forgjengere.

Det skal til slutt nevnes at hele familien Hoff er ivrige roere og Diana som datteren Elisabeth har gjennomført strabasiøse roturer over Atlanterhavet.

Vi er så heldige at et nytt foredrag om disse turen blir en del av vårens program i klubben vår.