Medlem Per Anders Østerholts foredrag på møtet 2. november ble en gripende fortelling om krigsseilerne – de som var til sjøs under 2. verdenskrig, mange i konvoifart over Atlanteren fra USA og Canada til England og Murmansk.

Konvoibyen i Risør ble opprettet i 1968 for å hjelpe krigsseilere som slet med traumer og rusmidler etter krigen – og manglende anerkjennelse. Konvoibyen består av 28 leiligheter som opprinnelig var øremerket overlevende krigsseilere fra den norske handelsflåten, men som nå, som Skagerak Boligstiftelse, huser veteraner fra internasjonal tjeneste.

Per Anders har tråkket barne- og ungdomsskoene i Risør og vokst opp med Konvoibyen, noe som førte til at han i en periode var leder av Konvoibyens styre.

<Presentasjonen Per Anders brukte, skal legges inn her>

Den tragiske bakgrunn for Konvoibyen

Mottatt som «underkaste»

Krigsseilerne ble dårlig mottatt da de kom hjem etter krigen. De var ikke en samlet gruppe, de kom en og en til forskjellige tider etterhvert som anledningen bød seg for avmønstring. Få der hjemme forsto hva de hadde gjennomgått, og de som ikke hadde trofaste familier som ventet på dem, hadde særlige vanskeligheter med å finne seg til rette. Å få seg en jobb på land var vanskelig – de som var ungdommer på 17-18-19 år i 1940 kom hjem som voksne menn uten noe landbasert arbeidserfaring. De var jo «bare» sjøfolk. Mange tok hyre og dro ut igjen.

Farlig konvoifart

Konvoier av mange 10-talls skip sneglet seg over den iskalde Nord-Atlanteren, beskyttet kun av 2 -3 marinefartøyer, mens tyske ubåter lurte nede i dypet med skarpe og dødbringende torpedoer. Lasten var krigsmateriell, herunder våpen, ammunisjon og fossilt drivstoff – livsfarlig last. Mannskaper måtte klare seg selv ved torpedering – det var striks ordre om at intet skip skulle stoppe opp eller snu for å plukke opp overlevende.

Mer enn halvparten av den norske flåten på over 800 skip ble torpedert og gikk ned i løpet av krigen, og hver tiende mann – ca. 3 000 – mistet livet i iskaldt, oljebelagt og brennende hav. Mange av de som overlevde, slet i etterkant med traumer – mange fant seg ikke til rette og havnet alkoholiserte i kummerlige kår, mange som uteliggere – ironisk nok som plage for borgerne.

Det var få som forstod krigsseilernes problemer. Mange krigsseilere ble sendt til tvangsarbeid på Opstad, dømt etter den løsgjengerloven. Det var takken.

Det store sviket

Den norske handelsflåte ble raskt etter krigsutbruddet overtatt av den norske stat under Nortraship-paraplyen. Her ble det i løpet av krigsårene bygget opp et stort hemmelig fond med penger som stammet fra utjevningen av britiske og norske lønninger. Norske sjøfolk hadde høyere hyrer enn britiske, og norske sjøfolks tillegg for krigsrisiko ble kraftig redusert og i stedet betalt inn på en hemmelig konto.

Etterhvert som det ble kjent at Nortaship satt på et stort fond bygget opp av penger krigsseilerne og deres pårørende ikke hadde mottatt under krigen, vokste det frem et krav om at pengene på fondet burde komme sjøfolkene og etterlatte til gode etter krigen.

Slik gikk det ikke. Etterat Nortraship ble avviklet 1. oktober 1945 og pengene ble overført til Nortraships Sjømannsfond, men intet tilfalt krigsseilerne. I 1954 frifant Høyesterett staten for krav om at beløpet skulle fordeles blant sjøfolkene.

1. januar 1946 var fondet på om lag 43,7 millioner norske kroner (tilsvarende 113 millioner i 1970 og 600 millioner i 1996). Da bestemte Handels- og finansdepartementet at midlene ikke lenger skulle være rentebærende (!).

Kampen for rettferdighet

Det ble en lang kamp om kontant utbetaling som bl.a. skyldes at staten, sjømannsorganisasjonene og rederne sa nei pga. mangelen på sjøfolk etter krigen. «En stor utbetaling kunne føre til lange ferier eller at sjøfolkene fikk et bedre grunnlag for å skaffe seg arbeide i land» …. Ref. Wikipedia.

Les mer om kampen på Konvoibyen i Risør

Nortraships Sjømannsfond ble brukt opp i 1995 og formelt nedlagt i 1998. Staten fortsatte utbetalingene til de som hadde fått innvilget sine krav. Mange krigsseilere var da døde, så pengene gikk til enker og krigsseileres barn.

Les hele historien på Wikipedia