Tekst: Arnulv Lemme
VÅR LOKALE FORFATTER ELLEN VAHR BESØKTE OSS MED OMTALE AV SIN SISTE BOK «BORTE FRA VERDEN«
Hele 18 Rotarianere og tre gjester så frem til å høre på, og om, Ellen Vahr – Slemmestadjente – oppvokst på bl.a. Sydskogen og bor nå i Vollen. Hennes far arbeidet på Eternittfabrikken og mor var bibliotekar i Røyken. Hun er oppvokst i et arbeidermiljø og synes det er spennende å skrive om kvinne- og arbeiderkampen.
Det ble en spennende og interessant time hvor vi fikk høre om hennes forfatterskap, boken og ikke minst industrihistorie. Hun innledet med å fortelle litt om seg selv og sitt forfatterskap.
Selv er hun utdannet siviløkonom fra Universitetet i København. Hun jobbet over 20 år i finans- og forsikringsbransjen og jobbet noen år som sertifisert coach, kurs og foredrag. Hun har alltid vært glad i å skrive og etter hvert tok hun steget over til å bli forfatter på heltid.
Det begynte med at hun utga to sakprosabøker og fortsatte så med romaner. De fire første romanene handlet mye om egen slektshistorie og sterke kvinner fra hennes familie.
Den første boken «Gaven» som kom ut i 2016 handlet om hennes tipptippoldemor, Anne Brannfjell, husmannsdatter og senere kjent som en av Norges mest kjente «kloke koner». I 2016 fikk hun bokhandlerprisen for denne debutromanen. I årene 2019 – 2023 kom en romantrilogi basert på bestemorens reise til Amerika under første verdenskrig og hennes tid som tjenestepike hos en av USAs rikeste familier på den tid. Bøkene hennes er så langt utgitt i Norden samt Tyskland.
I sin neste roman «Borte fra verden» som kom ut i vår er hun inspirert av den virkelige historien om sprengstoffabrikken på Håøya under første verdenskrig. Bakteppet for denne romanen er krigen. Det trengs våpen. Og noen ser mulighetene til å tjene mange penger. En av disse var Sam Eyde som sammen med en del kjente skipsredere i 1915 grunnla sprengstoffabrikken på Håøya som fikk navnet AS Haaøen Fabrik. Fabrikken ble reist på rekordtid for å produsere ammunisjon og sprengstoff (blant annet TNT og sikrit).
Selskapet hadde fått en stor salgsavtale med Russland. Det ble samtidig bygget mange bygninger på øya som produksjonsanlegg, funksjonærboliger og arbeiderboliger. Og en fabrikk trengte arbeidere. Produksjon av ammunisjon egnet seg som «kvinnfolkarbeid». Men fordi dette var farlig arbeid, ble det umulig å skaffe kvinnelig arbeidskraft fra fastlandet bl.a. fra Sætre og omegn.
Fra før var nemlig sprengstoffabrikken – Nitroglyserin Compagniet AS – etablert på Sætre i 1876 etter at fabrikken på Lysaker som ble bygget i 1865 for å produsere Alfred Nobels sprengstoff, ble rammet av flere store ulykker. Og andre muligheter måtte finnes. Og Ellen Vahr fant svaret i en jubileumsbok fra 1965 for Norsk Sprengstoffindustri, nemlig sitat;
» Det opplyses at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte de utover, mange kom direkte fra landsfengslet for kvinner. Det var ingen lett arbeidsflokk å holde styr på, men de var flinke til å arbeide, og det påstås at arbeidet aldri har gått muntrere for seg på sprengstoffabrikken«
Dette sitatet var en fra arbeidsgivernes side en sterk fordreining av den virkelighet disse arbeiderjentene opplevde – noen av de var bare 14 – 15 år. Arbeidet var svært farlig med helseskadelige kjemikalier, dårlig verneutstyr og harde kår.
Forfatteren har nemlig i sine undersøkelser funnet omtale i Social Demokraten (seinere Arbeiderbladet/Dagsavisen) fra september 1916 om både fabrikken og arbeidsforholdene. Avisa skriver at det er to avdelinger, en som produserer håndgranater og en for patroner samt underjordiske miner.
Ved fabrikken er det beskjeftiget rundt 60 kvinnelige arbeidere og 15 mannlige. Størstedelen av de kvinnelig er unge piker fra 14-15 år og oppover. Forholdene ved fabrikken er ikke mindre enn en skandale. Stoffene kvinnene arbeider med angriper hud og andre deler av kroppen. Det fortelles om besvimelser og kramper på grunn av arbeidsforholdene og at jentene ikke har noen beskyttelse mot det farlige arbeidet de utfører. -Nevnte avisartikkel avsluttes med: «Selv om fabrikken ligger langt fra allfarvei, så burde fabrikktilsynet gripe inn, før arbeiderne myrdes av profittbegjæret«
Det må nevnes at etter en eksplosjon og slutten av første verdenskrig ble fabrikken på Håøya lagt ned i 1918. Men sprengstoffproduksjonen fortsatt videre på Sætre og på Gullaug i Lier og selskapet gikk inn i Norsk Sprengstoffindustri AS som sener ble en del av Dyno ASA.
Boka er en roman om kjærlighet, krig og kvinneliv. Romanen er inspirert av den virkelige historien om sprengstoffabrikken på Håøya under første verdenskrig og rykter rundt kvinnearbeidsplassen på Håøya.
Boka handler om Edith og Jacob og Amalie. Jacob har et arr over kinnbenet og en drøm om å få tilbake farfarens pantsatte lommeur. Barndomsvenninnen Edith bærer sine arr på innsiden – hun soner åtte år for barnemord. Og er en av dem som fraktes til Håøya fra fengsel.
Jacob er arbeidersønn fra Engene/Sætre og han er kjæreste med Amalie – datteren til direktøren på sprengstoffabrikken på Engene. Men for at datteren ikke skal ende opp med en arbeidersønn, lar han Jacob foreta en klassereise ved at han blir personalsjef på Håøya. Dessuten blir han lovet en rik framtid som leder ved den nye fabrikken på Gullaug ved Drammensfjorden. Så viser det seg at Edith er en gammel barnevenn av både Jacob og Amalie. Trekantdramaet er i gang!
Det skal til slutt sies at Ellen Vahr fikk interesse for denne fabrikkhistorien på bakgrunn av sine mange besøk på Håøya og restene av bygningene fra fabrikken. Noen av disse er i dag pusset opp og disponeres av Oslofjordens Friluftsråd. Romanen er således basert på fakta, men også tydelig kvinne- og klassekamp og et drama om frihet, tilgivelse og troen på et bedre liv.
Etter et flott foredrag om sitt forfatterskap og bakgrunnen for denne boka, var det bare å si en stor TAKK til Ellen Vahr. Og flere av oss takket ja til å kjøpe boka der og da.
Red. anm: Ellen Vahr har skrevet om boken på sin Facebook-side.
