7. juni er offisiell flaggdag, og det er unionsoppløsningen med Sverige i 1905 vi flagger for. Men det er et par andre viktige hendelser som skjedde akkurat på den 7. juni, hhv. 1940 og 1945. – Dette 3-minutt skal handle om alle tre «7. juni’er».

7. juni 1905: Unionsoppløsningen med Sverige

«Det var striden om et eget norsk konsulatvesen som til slutt førte til en oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige. Det faktum at Norge ikke hadde egne utenriksstasjoner, men var underlagt Sverige i utenrikspolitiske spørsmål, var et tydelig tegn på Norges underlegenhet i unionen. Med gryende nasjonal bevissthet ble konsulatvesenet en norsk kampsak. Stortinget hadde vedtatt opprettelse av et eget konsulatvesen, men Kong Oscar II nektet å sanksjonere – noe som endte med at den norske Regjeringen gikk av. Da Kongen ikke maktet å utnevne en ny regjering, var unionen mellom Norge og Sverige i realiteten brutt. 7. juni 1905 vedtok Stortinget å oppløse unionen.» Kilde

Her er teksten der statsminister Christian Michelsen med sin regjering «kuppet» Norge fra Sverige:

«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstituionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighet i overenstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende lov – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» Kilde

«Jussen bak vedtaket har (allikevel) aldri virket særlig overbevisende, hverken på jurister eller andre. Det gjorde det ikke i samtiden, og det gjør den fortsatt ikke i dag.» Kilde

Sverige stilte noen betingelser, bl.a. en folkeavstemning i Norge for å se om folket var enige med Stortingets vedtak. I august 1905 gikk folket til urnene. Det var bare menn som kunne stemme, men med 368 208 «ja» til unionsoppløsningen, og 184 «nei», var saken klar. Kvinnene sa også sitt, 244 765 kvinner skrev seg opp på lister for å støtte unionsoppløsningen. Kilde.

7. juni 1940: Kongen, Kronprinsen og Regjeringen forlater Norge

«Senkingen av Blücher stanset midlertidig den tyske framrykkingen mot Oslo, 9. april 1940. Dermed fikk Kongefamilien, Regjeringen og store deler av Stortinget tiden de trengte til å komme seg i sikkerhet.»

Ferden gikk via Nybergsund, der Kongens første «nei» fant sted: Han ville heller abdisere enn å utnevne Quisling til statsminister, som den tyske sendemann Curt Bräuer forlangte (med hilsen fra Reichkansler Adolf Hitler).

«Regjeringen sluttet seg til Kongens nei og opprettholdt motstandslinjen.»

«Kong Haakon og Kronprins Olav reiste veidere nordover sammen med Norges lovlige regjering. Fra 2. mai til 7. juni hadde de tilhold i Trangenhytta i Balsfjord, for å hindre at Tromsø eller andre større steder skulle bombes.

«7. juni (1940) dro de fra Norge med den engelske krysseren Devonshire. En norsk eksilregjering ble etablert i London. Det var viktig å opprettholde en konstitusjonell makt på ikke-okkupert territorium. Herfra ledet og koordinerte eksilregjeringen norsk motstand de neste fem årene.»

«I Norge forsøkte den tyske okkupasjonsmakten under ledelse av Rikskommisær Josef Terboven å etablere et Riksråd. Dette skulle velges av Stortinget og være et samarbeidsorgan for okkupantene. Ordningen forutsatte imidlertid at Kongen abdiserte. I sin tale 8. juli 1940 redegjorde Kong Haakon for hva han så som sin plikt som Norges Konge, og nok en gang svarte Kongen «nei».»

«25. september brøt forsøkene på å etablere et riksråd endelig sammen. Terboven erklærte Konge og Regjering for avsatt og forbød alle andre politiske partier enn Nasjonal samling. All virksomhet til fordel for Kongehuset var nå forbudt. Kong Haakon og eksilregjeringen svarte at de ville fortsette kampen til Norge var fritt.» Kilde

7. juni 1945: «Den største og skjønneste dag i det frie Norges historie»

Følgende er sakset fra Aftenposten 9. april 2003:

«Alle som kan er på bena, fra nær og fjern. Hundretusener. Småfolk og storfolk. Regndråper har dusjet dem alle gjennom en våt morgen og formiddag, men det gjør ikke noe. For det er 7. juni 1945, og Hans Majestet kong Haakon VII setter sin fot på norsk jord for første gang etter at han og den norske regjering ble tvunget i utlendighet fem år tidligere. Samtidig bryter solen gjennom skydekket.»

Hovedstaden har riktignok allerede vært i et vedvarende gledesbrus i en måned siden meldingen kom om den tyske okkupasjonsmakts kapitulasjon 8. mai og, ikke minst, ved kronprins Olavs ankomst 13. mai. Men nå inntrer selve høydepunktet. Folkekongen er tilbake. Freden er virkelig her. Tanken på hverdager som kommer og en nødvendig gjenreisning av landet må vente litt til. «Den største og skjønneste dag i det frie Norges historie», proklamerer Aftenposten over hele sin førsteside.

«Det er en nyskurt og renvasket by som feirer kongens hjemkomst dagen til ende. Oslo-lottene har bokstavelig talt skrubbet tyskernes og nazistenes etterlatenskaper ut av deres tidligere kvarterer. I åpen bil kjører kongen fra Rådhusplassen til Slottet forbi de nesten vanvittig jublende menneskemengdene; forbi grupper fra hjemmefront, lærerfront, universitetsfront og prestefront. De sistnevnte ikledd sine embedsdrakter og høye, høytidelige flosshatter. Det er avsatt plass til skolebarn og russ og håndverkernes laug; det er bygget en egen tribune for gamle og syke. Kortesjen ender opp på Slottsplassen, hvor det er reist to æressøyler. Om ettermiddagen marsjerer et imponerende folketog gjennom de flaggsmykkede hovedgatene, og det største festarrangement i Oslo til nå avsluttes med et enormt fyrverkeri.»