Selv om det var møtefri mandag 1. juni, serveres allikevel et 3-minutt som følger:

Her kommer fortsettelsen fra forrige 3-minutt – om den dramatiske hendelsen da tyske Pinguin med list kapret en stor del av den norske hvalfangerflåten.

For å rekapitulere:

Klokken 0045, 14. januar 1941 hadde tysk kapermannskap med våpen i hånd og med trusler om represalier overtatt kommandoen på hvalkokeriet Ole Wegger og kokeriet/transportskipet Solglimt. Fire hvalbåter ble kapret i samme slengen, men hvalbåten Pol VII hadde klart å lure seg unna i en beleilig snøbyge, og dro med full speed vestover for å advare Thorshammer og dens hvalbåter.

Dramaet fortsetter

Dramaet fortsetter slik, godt fortalt i boken Nortraships flåte, Bind I:

«Skipper Kjeldstrøm på hvalbåten Globe VIII, som lå lenger borte, la med en viss undring merke til et ukjent handelsfartøy plutselig var dukket opp like ved kokeriene. Straks etter hørte han [den kaprede] Ole Wegger kalle gjennom radiotelefonen på Pol VII, Globe VIII og Thorarinn, som befant seg 30 n. mil unna. Med mistankens skjerpede sanser syntes Kjeldstrøm ordren om å komme langs siden av kokeriet ble uttalt med lett tysk aksent. Her forelå det utvilsomt en tysk krigslist, og Kjeldstrøm besluttet seg til å svare med samme mynt. Han (<gjemte seg bak et isfjell>) kalte på Thorarinn, forga at han lå med hval (<hadde fast en blåhval>), men hadde fått en wire i propellen og trengte assistanse. Thorarinn kom til for å assistere, men ble isteden satt inn i den nye situasjonen. De to hvalbåtene besluttet å dra vestover hurtigst mulig for å advare Thorshammer om faren som truet. Pol VII var da allerede for full fart underveis i samme retning. Forgjeves kalte Ole Wegger en lang tid på de unnvekne hvalbåtene.»

Flukten

Thorshammer ble varslet, avbrøt fangsten umiddelbart, satte kursen for full speed sydover inn i drivisen, la så om kursen mot Syd Georgia (Br.), og ankom den norske fangststasjonen Grytviken 20. januar. Fem av Thorshammer’s sju hvalbåter fulgte med, den ene som manglet kom inn et par timer senere, og den siste etter noen dager. Magistraten på Syd Georgia var allerede varslet av en av hvalbåtene som var sendt fra Thorshammer i forkant for å rapportere om Pinguin-raidet. Nyheten gikk videre til Falklandøyene (Br.)

Her er fortellingen fra Thorshammer, hentet fra Norwegian Victims of Pinguin, Capture of the Whaling Fleet, Jan. 14-1941.

“On Thorshammer (Captain Einar Torp) the news was received in shocked disbelief. All the whale meat she had alongside was dumped, while the rest, which they were working on, was left where it was, and she headed south, while notifying 5 of her 7 catchers that had not yet come in, using a special emergency radio code. The next thing they had to do was see to the lifeboats, which had been swung in and were full of various items, but were now cleaned out, checked and swung out ready for use in case they were needed. All use of private radios was prohibited, only the receiver in the radio room was left on. They were worried about Pelagos which was calling for Solglimt saying she was on her way over for fuel oil, but there was nothing they could do to warn her. Pelagos was located about 100 miles east of Ole Wegger, which in turn was 180 miles east of Thorshammer. If the latter were to warn Pelagos, the enemy ship would not only know they were aware of the raider, but would also be able to plot their position. By then several more of Thorshammers’s catchers had joined up, only 2 were still out. She continued at full speed until the ice prevented her from heading further south, and then set course for South Georgia where they arrived 5 days later, though 3 days before, she had sent one of the catchers ahead, arriving on the morning of the 19th with a written notice to the magistrate to warn of the situation on the herding grounds, and from there the news could be passed on to the Falklands.

Thorshammer arrived Grytviken on Jan. 20. 2 hours later, 1 of the 2 missing catchers arrived, then a couple of days later the last one showed up. The entire Thorshammer expedition had made it, plus 3 of Ole Wegger’s ships.”

Bestefar på Thorarinn

Min bestefar mønstret på som stuert på hvalbåten Star XX den 26.sept. 1939 for nok en hvalfanger-sesong «nede i isen». Lite visste han, og familien, at han da skulle være borte i nesten 6 år. Fra krigsseilerregisteret har jeg sporet opp at han mønstret av Star XX i Halifax, Nova Scotia (Canada) 27. sept. 1940 og gikk rett på som stuert ombord i hvalbåten Thorarinn. Så havnet han opp i Pinguin-dramaet i januar 1941. Etter diverse sesonger med ulike fartøy, finner jeg bestefar den 11. juni 1945 påmønstret Thorshammer i New York, som hjelpemann – en måte å komme seg hjem på.

Thorshammer, som første hjemkommende kokeri etter krigen, med bestefar, ankom Sandefjord 13. juli 1945.

Fire av mine 5 onkler og bestefar kom velberget hjem etter nesten 6 års krigsseilas, etter hvalfangst på Peru-kysten, i konvoier fra USA til England, i konvoier til Murmansk, som «gunner» på handelsskip, i konvoitjeneste på norske marinefartøy, på minesveiper/patruljebåt ved De vestindiske øyer – men de fortalte lite, dvs. omtrent ingenting, om hva de hadde opplevd…. Familien vår mistet to, gravlagt hhv. i New York og på Trinidad.

(Det er etter mye «graving» jeg har funnet opplysninger om familiens krigsseilere. Et par kilder peker seg ut: www.warsailors.com og www.krigsseilerregisteret.no/.)

Epilog: De glemte –  krigsseilerne

Sommeren 1939 seilte ca. 2 000 norske skip over 100 brt under norsk flagg. I april 1940 lyktes det tyskerne å få kontroll over mesteparten av de norske handelsskipene som lå i tyske-, danske- og norskokkuperte havner. Dette utgjorde rundt 830.000 brt, men det var mest mindre kystfartøy. Viktigere, i forhold til den kommende krigen, var Norges tankskipsflåte på 272 skip. Da «Norwegian Shipping and Trade Mission», forkortet Nortraship, ble etablert 22. april 1940, ble bruksretten til 806 norske skip over 500 tonn, herav 241 tankskip og 12 hvalkokerier, samlet i én organisasjon. I tillegg kom 81 skip mellom 100 og 500 tonn og 107 hvalbåter.

Det var ca. 30 000 sjøfolk hyret opp gjennom Nortraship. 2 208 norske og 906 utenlandske sjøfolk kom ikke hjem med livet i behold. Mange kom hjem med traumer etter farefull konvoifart over Nord-Atlanteren til Murmansk, med stadig angst for torpedering, eller deltagelse i hendelser som evakueringen fra Dunkerque (mai 1940) og invasjonen i Normandie (1944).

Krigsseilerne ble møtt med liten forståelse, og ble bl.a. avspist økonomisk pga. myndighetense disponering av Nortraship-fondet. Det er først i den senere tid, bl.a. pga. Jon Michelets romanserie, at krigsseilerne har fått den heder de fortjente – og fortjener, men det er ikke mange igjen som kan oppleve det.