8. mai 1945 kapitulerte okkupasjonsmakten offisielt i Norge, og 8. mai 2020 feires frigjøringen 75 år senere. Men langt nord i landet, i Finnmark, nærmere bestemt Øst-Finnmark, i Kirkenes, skjedde frigjøringen allerede i oktober 1944. Det kostet mye – men historien inneholder også noe som i ettertid er et mirakel av en hendelse…. Dette «miraklet» er temaet for «3-minutt» mandag 11. mai 2020.

Bakteppe: Litzafronten

Litzafronten, eller Murmanskfronten, var en del av Østfronten som strakte seg fra Barentshavet til Kaukasus.

Der oppe, i det høye nord, sto kampen mellom Nazi-Tyskland og Sovietunionen om den isfrie havnen Murmansk. Det var avgjørende for allierte forsyninger til Soviets krigføring at havnen ikke ble erobret – Murmansk var landingsområdet for allierte konvoier over Nord-Atlanteren. Tyskerne forsøkte seg østover fra bastionen i Kirkenes, men ble stanset ved Litza-elven inne på Soviets territorium.

Dato: 7. oktober 1944. Etter tre år stillingskrig ved Litsa-elva i Russland, der tyske tropper på grunn av uframkommelige landskapet og sterk sovjetisk motstand gikk inn i stillingskrig, gikk Den røde arme til motoffensiv mot tyskerne med full styrke langs hele fronten i nord.

Tysk tilbaketrekning – og nedbrenning

Samme dag, 7. oktober 1944, startet tyskerne Operasjon Nordlicht: Tilbaketrekning av tyske styrker fra Nord-Finland, Russland og Nord-Norge, helt til Lyngen. Tilbaketrekningen omfattet cirka 200 000 mann, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøy, 60 000 hester.

Det er vel kjent at Tyskerne brant ned alt i hele Finnmark og i noen kommuner i Nord-Troms på vei mot å danne forsvarsfront i Lyngen.

«Småbyene og fiskeværene i Nord-Norge ligger som ødeleggelsens monumenter over tysk mordpolitikk, med husene i ruiner og skorsteinspipene stikkende opp mot himlen. I Vadsø var 65-70% av byen ødelagt og i Vardø 85%. Innover Varangerfjorden til Vest-Tana er det nesten intet igjen. Bildet viser ødeleggelsene i Kirkenes.

Den Røde Armé går inn i Norge

18. oktober 1944 – 22. oktober 1944. Sovjetiske soldater krysser grensen og går inn i Norge. Den norske regjeringen i London var beredt og hadde 16. mai 1944 fått Sovjetunionens signatur på en avtale om norsk sivil administrasjon og jurisdiksjon på norsk territorium ved en (eventuell) sovjetisk innmarsj.

25. oktober 1944, kl. 0215. Etter harde kamper inntar styrker fra Sovjetunionen Kirkenes, og 4000 som hadde søkt ly for bomberegn og mitraljøseild i en av gruvegangene til gruveselskapet A/S Sydvaranger ved Bjørnevatn, kunne komme ut i dagslyset og ble møtt av soldater fra Den Røde Armé. «Dere er frie, heis det norske flagget».

27. oktober 1944. Sovetiske styrker frigjør Neiden, og ved Neiden Fjellstue står en minnestein og et monument.

28. oktober 1944. Sovjetiske styrker frigjør Øst-Finnmark fram til Tanaelva.

Miraklet – Den Røde Armé reiser hjem

25. september 1945: De sovjetiske styrker trekker seg ut av Norge. Året etter ble det enighet om en felles grensekommisjon som skulle foreta en ny demarkering av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den finsk-norske grensen fra før krigen. I 1947 ble grensen godkjent. Les hele artikkelen fra Arkivverket.

«Felttoget som befridde Kirkenes og Sør-Varanger i 1944, kostet 16 000 sovjetiske soldater livet. Dette alene gir russerne krigsæren til odel og eie for den tidlige befrielsen av vår nordøstligste landsdel, fem måneder før freden.  I den norsk-russiske dokumentsamlingen «Norge-Sovjetunionen 1917-1955» gjengis et telegram i juli 1945 fra Den røde armés ledelse i Kirkenes til myndighetene i Moskva. Spørsmålet de sovjetiske militære stilte var, om de ikke like gjerne kunne rykke frem og ta hele Nord-Norge til og med Narvik, ta de isfrie havnene, som de selv hadde snakket så lenge om. Svaret fra Kreml var: «Nei – dere skal hjem!»

Slik ble Norge det eneste land hvor Sovjetunionen hadde vesentlige hærstyrker og hvor Stalin trakk seg frivillig tilbake etter krigen.» Les hele artikkelen av Hans-Wilhelm Steinfeld.

Epilog

Nils Morten Udgaard, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, skriver 23. okt. 2014:

«Bak kulissene i Moskva, vet vi i dag, kom det straks forslag fra generalstabens leder og fra utenriksdepartementets folk om å skyve den norsk-sovjetiske grensen vestover til Tana-elven, og kreve militær «langtidsleie» for områder ved Tromsø, Hammerfest, Vadsø, Vardø.

Men ingen av disse forslagene ble fulgt opp. De ble åpenbart stanset på politisk topp-plan, av Josef Stalin, landets enehersker. Han hadde allerede i desember 1941, med tyske armeer i kamp utenfor Moskva, forbløffet britenes utenriksminister Anthony Eden i Kreml med helt klare tanker om hvor russernes innflytelse skulle gå etter krigen: De skulle ha siste ord i de baltiske land og Øst-Europa, og stort sett gjenopprette Tsar-Russlands grenser. Dette ba han britene godta. Til gjengjeld ville han ikke motsette seg britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge etter krigen, sa Stalin.

Russerne holdt seg til denne forståelsen. Allerede 25. september 1945 forlot de siste sovjetsoldatene norsk jord. Kremls tenkning i «innflytelsessfærer» reddet Finnmark for Norge. Vi lå på riktig side av det som ble «jernteppet» gjennom Europa. Britene fryktet russiske krav mot Nord-Norge både da Eden dro til Moskva i 1941 og da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905.

Katastrofen: Den brente jord

Rundt 50.000 sivile ble tvangsevakuert.

Brent ned eller jevnet med jorden i Finnmark 1944:

• Ca 11.000 bolighus
• 4.700 fjøs og uthus 
• 230 bygninger for industri og håndverk
• 420 forretninger
• 306 fiskebruk
• 53 hoteller og gjestgiveri
• 106 skoler
• 60 bygninger for offentlig administrasjon
• 21 sykehus og sykestuer
• 140 forsamlingshus
• 27 kirker
• Et stort antall veier, i tillegg ca. 350 broer, kaier, båter, brønner og fyrlykter
• Over 22 000 telegrafstolper ble kuttet.

Kilde: Gjenreisningsmuseet i Finnmark og Nord-Troms

For Sovjetunionen kostet kampene på norsk side av grensen over 2000 døde og sårede. De totale sovjetiske tapene i offensiven på Litsa-fronten var i underkant av 16 000 døde og sårede, mens tyskernes samlede tap lå rundt 22 000 døde, sårede og tilfangetatte.

Nazi

Etymology: 1930, noun and adjective, from German Nazi, abbreviation of German pronunciation of Nationalsozialist (based on earlier German sozi, popular abbreviation of «socialist»), from Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei «National Socialist German Workers’ Party,» led by Hitler from 1920.